Om musikk, kultur, mat og drikke, litteratur og trender, popkultur og kpop, gleder, tanker og livets glade dager, skrevet av litteraturstudent, kulturjournalist og selverklært gledesspreder Narve Kragset Nystøyl. Som er en gledesspreder.
Undertegnede har, sammen med den eminente Hanna Marie, pønsket på noe en stund. En plan for verdensherredømme verdensberømmelse. Og hvilken bedre måte da enn å benytte oss av våre to desidert største talenter!
Og hva er så de, spør du?
Matlaging, så klart. Og Karmøydialekt.
DOH!
Følgelig har vi skapt, planlagt, filmet og produsert fremtidens og verdenshistoriens største matlagingsprogramsuksess! KOK MED KAR OG MØY!!!!! Selvsagt er dette bare begynnelsen - vi begynner på nett, fortsetter til trauste riks-tv-medier, følger på med internasjonal broadcastasjon, og snart har vi vårt eget tv-nettverk ala Oprah's nystartede OWN-nettverk. Og deretter kjøper vi oss en satemye satelitt. Men foreløpig: Hold på undertyet og nyt første episode av en av fremtidens største klassikere - VELKOMMEN TIL LANSERINGEN AV KOK MED KAR OG MØY: EPISODE 1 (filmet, som dere kanskje skjønner, i sommer - fordi alle proffe tv-produksjoner filmes månedsvis før de sendes):
(Synes du kanskje 14:53 ser en zmule avskrekkende ut? HAH! Frykt ikke. Der er ikke et eneste sekund dødtid. TIMER ville flydd av sted med denne kvaliteten. Det er egentlig for kort. Du vil sitte igjen med en følelse av tomhet, faktisk. SÅ TRYKK PLAY! Og dø av nytelse.)
Jeg velger å markere dette med denne hysterisk fantastisk morsomme nye reklamen, starring Kevin Bacon. Litt fordi jeg har lyst på bacon akkurat nå. Og litt fordi jeg har lyst til å se på The Closer, og der har jo Kyra Sedgwick hovedrolla, og hun er jo gift med Kevin Bacon. Men mest fordi den er UH-MAZ-ING!
Først av alt: BEKLAGER. Dette er sannsynligvis ikke interessant for noen av dere overhodet, men siden dette er min blogg og eksisterer ene og alene for min gledes skyld, så får dere bare bære over med meg. For jeg trenger å ha et sted å prate om dette. Og siden jeg er den eneste jeg kjenner som bryr seg, må jeg prate om det med meg selv. Da er det greit å ha en blogg. Det gjør meg litt mindre schizofren, liksom.
Så, altså... Dere trenger faktisk ikke lese videre. Bare slutt. Dette er bare for meg selv. THIS IS WHEN I FINALLY REVEAL THE DEPTHS OF MY FANBOYNESS. Snakkes!
Ok, til saken.
Min kjære favorittkpop-gruppe (aka min fremtidige kone + hennes 8 forlovere) SNSD (So Nyuh Shi Dae / Girls' Generation internasjonalt, eller Shōjo Jidai, som de nå kalles i Japan) lanseres som jeg allerede har nevnt i Japan for tiden. ÅHGÅRDETAAAAANÅVÆRESÅHELDIGESOMJAPANERNEERAKKURATNÅÅÅ???(åjamankunnejoboddiSør-Koreaforresten)
Først ga de ut Genie, min yndlings-SNSD-sang, på japansk, med ny, HOT video. Det har gått særdeles bra hittil, de ligger på 6. plass på Oricon månedslisten, som er veldig imponerende. De er også nominert til en pris for årets artist, riktignok sammen med en hel bråte andre artister, men dog. Og så har de opptrådt på en stor prisutdelingsgreie, der de visstnok fikk stor oppmerksomhet, og var de eneste artistene som så å si hele crewet kom ut fra backstage for å se. Og så holdt de jo selvsagt lanseringskonserten sin, som måtte holdes tre ganger på rad for til sammen 20 000 folk. Jadda, de får det til.
Så... Om et par uker kommer neste singel. Det er atter en gang en av deres tidligere hits, bare på japansk. Denne gang: Gee! Og folkens, dette er viktig, for Gee er fremdeles den allerallerstørste hiten deres, slo an i hele Asia og toppet listene i flere land, selv om den var på koreansk - og det var med "the Gee craze" at de virkelig slo gjennom som en av de største, viktigste og mest populære artistene i Sør-Korea. De er fremdeles sjokkerende universelt elsket, og digges av alt fra tenåringer til besteforeldre av begge kjønn.
SM Entertainment, som står bak gruppa, håper nok på en ny Gee-bølge i Japan, og det er også nå de virkelig skal sette inn støtet og være på en masse tv-show og sånn. Gee burde i utgangspunktet passe perfekt i Japan, for selv om Genie, med sin litt modnere, mørkere stil, hjalp dem med å gjøre seg bemerket ved at de skilte seg litt ut fra den typiske jpop-ultracuteness-stilen, er nok Gee mer i den retninga som selger best i Japan. Kawaii!!!! som japanjentene vil si.
Og i dag kom musikkvideoen til den nye japanversjonen!!!!
AAAAAAAAAAAAH!!!!!!!!!! Kawaii er ordet, så sinnsykt. Og fremdeles hot, da, så klart.
Og det er den som er grunnen til at jeg overhodet sitter her og skriver til ingen av dere om noe ingen av dere som, som vi alle vet, ikke har gidda å lese så langt, bryr dere om. For jeg har behov for å kommentere den. Men først skal dere få herligheten, den originale koreanske versjonen fra januar 2009 øverst og så den rykende ferske japanversjonen under:
For å gjøre dette enklere for meg selv, skal jeg rett og slett ta det i punkter! Yes, here goes:
La meg ta det mest opplagte først: De blir jo bare hottere for hver dag som går.
HOLY HOTNESS Yoona (fremtidig kone), altså!
Veldig morsomt at Tiffany, amerikansk-koreaneren som ikke en gang var helt flytende i koreansk da de ble lansert for tre år siden, nå har fått enda en nasjonalitet, på en måte: Hun er den av dem som har blitt gitt definitivt mest Japan-kawaii-lolita-stil til Japanlanseringen. HÅRET! Huhu og hei Nippon, liksom.
Litt skuffende enkel løsning å kjøre NØYAKTIG samme konsept på den nye musikkvideoen!
Men til gjengjeld SYKT mye bedre laget versjon!
ULTRAHUMOR at de ATTER en gang har brukt "bullet time"/"slow-mo"-effekt (sånn at bildet fryser mens kameraet går rundt/gjennom det). SM skaffet seg utstyr for å filme denslags for ikke så lenge siden, og har siden da brukt det i musikkvideoene til både SHINee's "Lucifer", BoAs "Hurricane Venus" og japanversjonen av "Genie". Må få brukt investeringen litt, vettu!
En veldig negativ ting er at det er tydelig at jentene har syykt mye å gjøre for tida. Selv om de ser veldig opplagte ut her, og virker generelt gira for tida, så ser man at dansingen her ikke er fullt så "på" og presis som ellers.
Og det er også tydelig at ikke alle er helt komfortable med å synge på japansk enda. Noen av dem sliter med å lipsync'e til og med på solopartiene, selv om uttalen nok er god på lydsporet. Spesielt dårlig at de knapt viser at Yuri synger på solopartiet hennes!
OG WHAT IS UPPP med at alle plutselig synger i det samme ultrakawaii-lyse tonefallet? Man hører jo ikke forskjell lenger! Hvor er Taeyeons intense vokal, Jessicas lysere og spissere, Sunnys ultralyse, Yuris hese, Tiffanys forførende, Seohyuns modne osv? Individualiteten er jo halve opplevelsen!
MEN! Tilbake til det positive: FANTASTICSUPERAWESOME når de først har beholdt konseptet, at de faktisk har tatt den helt ut, og fremdeles har Minho (fra SHINee, en annen av SMs grupper, som debuterte en stund etter SNSD) som butikkansatt! De putter til og med på ham klærne fra den første videoen - komplett med nøkkelbånd rundt halsen - i et par sekunder. Kuuuult. Denslags detaljfokus, og ikke minst fokus på de tette og nesten søskenaktige båndene i "SMe-familien", er morsomt at de spiller på, selv når ikke japanerne vet hvem det er.
Ok, det var vel mer enn nok alt. Hvis du faktisk har lest helt hit, til tross for advarslene: Du er syyyyk i hodet. Vi bør være venner. Hvis ikke bør vi bli det.
AND ON ANOTHER (sort of) NOTE:
Tillat meg å bli en smule dønn seriøs helt på tampen (mulig jeg bør gjenta dette senere siden nok ingen leser dette):
Dette er til de av dere som leser bloggen min som er kristne. Så er det sagt med en gang...
Japan er jo et misjonsland, blant annet har NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband), som jeg jobber i, flere misjonærer som driver arbeid der. Og siden jeg har vært i Japan ligger det landet, spesielt som misjonsland, mitt hjerte nær.
Sør-Korea, derimot, er ikke et misjonsland. Det er faktisk det landet i verden som, sammen med USA, sender ut flest misjonærer. Det betyr på ingen måte at alle koreanere er kristne, men kristendommen står sterkt der og er en av flere store tros- og livssynsretninger i landet.
Nåh. Til poenget. I SNSD er flere av medlemmene kristne. Det er ikke heeelt klart hvor mange av dem, men det er i alle fall sikkert at Tiffany, Sooyoung, Hyoyeon og Yoona er relativt aktive kristne, og blant annet går i en bibelgruppe med flere andre store unge pop/skuespiller/tv-stjerner, som samles med jevne mellomrom for å holde fokuset på rett plass. Spesielt er Tiffany og til dels Sooyoung veldig åpne og ærlige om, og bevisste på, troa si, og snakker ofte om den i intervjuer osv.
Og det er litt viktig. For:
Tiffany er jo egentlig fra California, og i Japan er, i alle fall sånn som vi oppfattet det da vi var der, alt som er amerikansk automatisk kult. (Da jeg var i Japan hørte vi plutselig både Kirk Franklin og Rachael Lampa (store kristenartister som egentlig bare er kristenartister) over anlegget på en McDonald's i Hiroshima. RANDOM! Men sånn er det, alt amerikansk er kult.) I tillegg har hun veldig mye "eye-smile", som betyr at hun har veldig mye kawaii/cuteness-faktor, som igjen betyr at hun fort blir populær blant japanerne.
Sooyoung, som har vært "trainee" under SM i mange år før hun ble med i SNSD (det har for så vidt alle medlemmene), ble tidlig i tenårene lansert i Japan sammen med en annen jente, som en popduo. De hadde et par singler som slo litt an, forresten... MEN det er ikke poenget! Poenget er at derfor fikk hun skikkelig opplæring i japansk! De andre har bare fått et par måneder nå før de ble lansert der, men hun snakker japansk relativt flytende. Derfor blir hun sannsynligvis en av dem som fronter SNSD mest i Japan.
Folkens. ER DERE KLAR OVER HVOR SJELDENT DET ER AT TO AKTIVT KRISTNE JENTER SOM IKKE ER REDD FOR Å SNAKKE OM TROA SI PÅ TV OG RADIO BLIR PUSHET SOM STORE POPSTJERNER I JAPAN??? OG ER SUPERPOPULÆRE FØR DE OMTRENT HAR GJORT NOENTING??? Det er faktisk sykt stort.
Derfor! Her er poenget (endelig): Det høres kanskje litt sykt ut. Spesielt fordi dette innlegget er så langt og ellers uinteressant at ingen av dere leser dette uansett. Men jeg vil, av alle ting, oppfordre dere til å be for spesielt de kristne jentene i SNSD, og ekstra spesielt for Tiffany og Sooyoung. Be om at de må få styrke og mot og mulighet til å være vitner på ulike vis. Jesus kan bli nevnt på riksdekkende tv i Japan, av store stjerner. Det er en kjempemulighet. Så vær med å be for dem.
OOOOOK NÅ ER JEG FERDIG JEG LOOOOOVER!!!!!! (Ja, jeg er ufattelig sær. Jeg vet. Men jeg bryr meg fint lite.) ^____^
UPDATE: Oooooh jeg var visst ikke helt ferdig likevel!! En kul ting til! Utstillingsdukkene i den nye videoen har jo på seg antrekkene fra utstillingsvinduscenen i originale! Og både Yoona og Yuri titter frem fra bak "seg selv", liksom. Ah! Jeg ELSKER detaljer.
Siden 1. mars har jeg blogga a grand total of 7 innlegg. Det er en smule krise. Jeg skulle gjerne skyldt ene og alene på eksamensstress, men til tross for at jeg har følt litt på det mesteparten av semesteret, kan jeg ikke egentlig bruke det som unnskyldning. Som noe av unnskyldningen, riktignok, men det holder ikke. Så la oss heller si at jeg har vært litt bloggedaff.
Og snakker om daff! La meg fortelle om en av de potensielt daffeste ukene i mitt liv, i alle fall siden den gangen på barneskolen da jeg fikk hjernerystelse og ikke kunne se på tv eller bevege meg lenger enn ut i hagen hele uka.
For et par-tre uker før første eksamen, nærmere bestemt i slutten av april, satte jeg meg på et fly. Ikke alene, selvsagt, vi var fire stykker. I et schwææært fly fra Thomas Cook Airlines. Hvor vi skulle?
Kypros. Eller Kypern, som den grundig kyprosbereiste bestemora til ei i følget kaller plassen.
Så du lurer kanskje på hvem reisefølget var? La oss få det overstått like godt først som sist. Det var denne hyggelige karen:
Og denne flotte rypa:
Eh. Jeg mener:
Og så flotte rype nummer 2:
Så for å si det enkelt: Utgangspunktet for turen var ikke så altfor verst.
Ååååh jaaaa!!! Og så var Jan Eggum m/familie med oss!:
ROFL, som kidsa sier.
Og ting ble ikke verre av at vi ble tilbudt billig oppgradering (vi reiste uspesifisert, og fikk egentlig et 3-stjerners sentrumshotell i en middels stor by) til Sunwing Resort Sandy Bay, Vings 4+-stjerners familieresort i Aiya Napa:
(NEIMEN OISANN DER DUKKA VISST JAN EGGUM OPP IGJEN!!!! Legg merke til Hawaiiskjorta. Han har mange. Faktisk har han ikke annet.)
Her er leilighetene våre, to hus tett i tett:
Så ja du leste riktig for litt siden: Aiya Napa. Festeplass nummer én. Men festa vi? Tja. Altså, vi gjorde generelt sett lite. Så vi fant aldri Aiya Napa. Eller, jeg tror kanskje jeg så byen fra en høyde ved stranda en dag. Men den var hele 3 km unna hotellet. Vi gikk aldri lenger enn 500 meter utafor porten...
Istedenfor gjorde vi 5 ting:
Vi sov
Vi spiste
Vi trena*
Vi bada
Vi lå som grunnstøtte slakt i solsteiken
(*ÅJA for på resorter av dette kaliberet har de treningssenter i forbindelse med spaavdelingen! Så vi meldte oss inn der, vi.)
Noen dager lå vi på stranda, Sandy Bay:
Andre dager ved bassenget:
Noen dager lekte jeg seriøs student:
Men det varte aldri særlig lenge, så istedenfor leste jeg:
Og det var veldig fint. Og så spiste vi veldig godt! Frokost på terrassen hver dag:
Og én middag på terrassen fordi vi ikke følte vi kunne ta oss råd til å spise ute hver kveld:
(Menyen var baconomelett, rundstykke og superdigg salat med bacon og fetaost. SVINGODT, bokstavelig talt.) Men som oftest ble det utemiddag, og da gikk det for min del flerfoldige ganger i Moussaka, som er SÅ ALDELES HIMMELSK AT JEG FÅR ÅNDENØD I UNDERLIVET AV TANKEN. Hanna syntes det smakte grusomt. Stakkars. Ikke alle kan ha like god smak som meg!
Men vi spiste andre ting også. Som pizza, tzatziki, fish&chips, kinamat og diverse annet.
Og ellers bare levde vi livet i sakte film. Det er ikke så altfor verst når eksamen ligger og ulmer i horisonten. Det var en god start på puggeperioden, for å si det sånn. Til tross for at det kom litt regn den ene dagen. Det taklet vi lett:
Ja... Det var vel egentlig det? Det holder i alle fall for ett innlegg, dette her.
Eeeeforresten! Jeg fant meg noe NAMMENAM som jeg må nevne! Det vil si, sannsynligvis hadde du spydd. For det var veeeeldig søtt. Og gult. Det var BANANMELK!!! Altså ikke som soyamelk, men som smaksatt melk. Og den var, tja, hva er ordet? GØY!
Jah... Så dro vi hjem igjen, da. Og det var det visst ikke fullt så mange som ville, så vi hadde veldig god plass og lå og slanget oss hele veien hjem:
Og da avrunder vi dette innlegget, folkens. Med en siste ting. Men bare klikk deg videre hvis du tror du tåler det, ellers passer det fint å avslutte her. Så dere med svake hjerter kan surfe videre på verdsveven nå.
"At the Golden Globes, Mike Tyson was there, because he's in 'the Hangover'
and I didn't realise [until then], but I'm terrified of Mike Tyson! (...) And I'm
sure he's a very nice man, but there's something about a face
tattoo... Like, seriously, face tattoos say «I've gone as
far as I want to go in society – and in fact I think I want to take
a few steps back...» I'm sure he's nice though..."
- Gabourey Sidibe (Oscarnominert for sin første rolle noensinne, i 'Precious', og har ellers verdens beste personlighet sånn circa), på 'The View' i går.
Dette er Pinks opptreden under Grammys i går kveld. Den samme opptredenen som hun gjør hver kveld på turneen sin for tiden, forøvrig. Hun synger hele greia live. SJEKK DENNE CRAZYNESSEN:
Som hun selv sa etterpå, "ingen har noensinne noen unnskyldning for å lipsync'e heretter."
Jamie Cullum og Sophie Dahl gifta seg i helga! De er, kort (og langt) sagt, et av de kuleste kjendisparene jeg vet om. Og jeg har vært under 1 meter unna Jamie - han er LITEN!!!!!!!!!!!!!! Rettere sagt: liten.
Og Sophie er relativt skyskrapende.
(Eh, dette bildet lyger litt. Han når henne egentlig mer ca til øyenbrynene sine, liksom.)
Så dette er veldig kult. Og muligens ikke så himla interessant at jeg bør utbrodere dette innlegget noe særlig mer. Men altså: GRATULERER til de to.
(Film: Filmweb.no) (oi her ble det kanskje noe galt med størrelsen)
Så.
Jeg har sett den nye Twilight-filmen. New Moon, som den heter så fint.
(Og hvorfor, om jeg tør spørre, valgte de å bruke det engelske navnet på denne filmen når de brukte den norske tittelen på den første? Den første boken heter jo attpåtil faktisk bare Twilight på engelsk, og det norske tittelvedhenget har bare oversetteren slengt på for å ha en skikkelig tittel adskilt fra serietittelen... Ok, for teknisk. Til mitt forsvar, dette er takket være wikipedia. Jeg har ikke lest bøkene, så gode er de ikke (ryktes det). Et par timer i en kinosal får holde.)
Uansett.
Min høyt aktede mor er ikke spesielt begeistret for min vampyr-fascinasjon, men jeg kan ikke noe for det. Jeg digger vampyrer. Det er noe av det kuleste, ass. I alle fall den litt koselige typen du finner i Buffy/Angel/Twilight/The Vampire Diaries etc. Så mamma får bare holde ut.
Men over til hovedsaken. For den er ikke filmen. Ei heller er filmen så altfor relevant i denne sammenhengen. New Moon, altså. Den første, Evighetens kyss, er mer aktuell.
Hva snakker jeg om?
JO! Twilight har (trass sin nærmest pinlig billige tenåringsfilmtematikk, om enn godt forkledd av fantastisk filmkunst) nemlig flere elementer som jeg gjerne kunne tenkt meg enn bare evig liv og hoggtenner! (Ok, faktisk har ikke Twilight-vampyrene hoggtenner engang, men de har andre digge ting, da, som superstyrke og denslags).
For eksempel er jeg særdeles lik Edward Cullen (i filmen altså, ikke boken), i at jeg helt siden før den kom i salg har hatt superlyst på en sølvgrå Volvo C30!
(I boka kjører han visst en S60R, men denne er jo definitivt freshere og mer praktisk for en hipp high school-vampyr, så flott omskriving filmfolk!)
Og snakker om biler så hadde jeg ikke hatt så mye imot Emmett Cullens Jeep Wrangler heller:
(Som visstnok er mørkerød i boka, men pytt. Faktisk er jo det enda kulere, forresten.)
Eh, ja, nok bil. Dette føltes litt uvant. Men til den EGENTLIGE hovedsaken her og nå, og ikke minst grunnen til at jeg valgte akkurat det videoklippet over, og ikke en av de mer standard trailerne. For det jeg aller aller aller mest har lyst på av det du ser i de filmene, er huset til veggisvampyrfamilien Cullen! Og det ser du, i likhet med de to bilene over, mest av i den første filmen. (Jfr min kommentar om New Moons irrelevans.)
Sjå kor vakkert og vent og grenseløst SIZZLING HOT det er!:
Faktisk så liker jeg det egentlig mye bedre i filmen, der de har fixa&trixa så det ser ut som om det ligger helt alene i skogen:
Hele huset er jo dritta lekkert, selv om min favoritt er soverommet til Edward himself. Hvem trenger å sove når de har et sånt rom å lese og høre musikk i hele natta? Se selv:
OG NÅ TIL HELE POENGET ENDELIG JA VI HAR NÅDD SLUTTEN:
HUSET ER TIL SALGS!!! Det virkelige, ekte huset som er fullstendig reelt og ligger utenfor Vancouver i Canada. Se det HER.
Åh, materialistiske drøm hvor det hadde vært no', det...
Så. Jeg har fremdeles øyebetennelse, men den kommer seg. Og ikke minst: Jeg har for mye å si til å la en liten betennelse hindre meg lenger. Så here goes.
Noe av det viktigste som har skjedd i sommer (bortsett fra, dere vet, et og annet bryllup, forlovelse, GF og denslags livsviktige evenementer) er dette:
Jamie Cullum på utescena på Romsdalsmuseet, Moldejazz 2009. HOLY BRAZILIAN det var ok+. Nå har jeg jo sett Jamie Cullum en gang før, og til dels må det sies at det var egentlig enda bedre da - bortsett fra en liten ting som jeg vil komme tilbake til om litt. Men først litt mer om konserten (og folkens, nyt disse fortreffelige mobilkamerabildene fra min ikke helt splitter nye telefon...).
Konserten var rett og slett en dobbeltkonsert. Istedenfor oppvarmer, var det først en full konsert med soulkongen Raphael Saadiq. Jeg har faktisk hørt om han, har til og med den nyeste plata hans som jeg fikk til bursdagen min (hjartans takk, Ole Bjarne), og må si at det var absolutt en god konsert. Her er fyren (han lille i beige):
Men det desiderte høydepunktet med mr. Saadiq var så definitivt IKKE mr Saadiq himself, det var derimot en av koristene! For Saadiq delte nemlig gladelig rampelyset med de andre han hadde med seg på scena, og da fikk vi stifte nærmere bekjentskap med den lille skapningen du ser til høyre på bildet over. Det var denne dama:
Hun der var noe av det FIERCESTE jeg har sett i mitt liv. Bittelita, iført en åletrang smoking, med den råeste frisyra, de RÅESTE bevegelsene, og verdens STØRSTE munn. Hun sang dritta bra, men minst like viktig var det at den bittelille kroppen inneholdt så sprengmye attitude, black power og... vent jeg må si det en gang til: ROYAL ASS SOUL ATTITUDE!!!!! at jeg ble helt matt.
Uh-mazing liten sak.
Men så kom regnet, mot slutten av Saadiqs konsert. Noe som i og for seg var bra, for da reiste folk seg og det ble litt mer liv i hele publikum, ikke bare de 200-ish som sto foran scenekanten. Og dessuten fikk vi da anledning til å ta i bruk våre aldeles helråe regnponchoer som vi hadde kjøpt inn for anledningen siden vi var så fremsynte og visste nøyaktig når regnet skulle komme (kl 5, som det gjorde). Og MAN som man føler seg skikkelig festivalete når man har på seg regnponcho. Gøy, ass.
Forøvrig passer det da godt å presentere hvem "vi" er:
Festivalens desidert råeste trekløver: Hanna "Konsertjomfruen fra havet" Elise, Marianne Den Rutinerte og Narve Må-På-Do. Som ble ENDA råere da vi fikk på oss ponchoene (hald dykk fast for en fierceness dere sent vil glemme):
Vi så også en del til disse to:
Bare at som oftest så de mer sånn ut:
SA: "Ka, bilde av me? Vent, e må bare deilige me til litt... Vent...(............) E e jo alltid(.....) deilig, stemme d...."
H: "ÅH! VENT!!! EG MÅ BACCHHGGGA POSISJONECCHHGGGGA KINNÅ MINE LITT SÅ EG SECCHHGGGG UT SOM NÅCCHHGGG SVEIN ACCHHGGGIIIIILD HACCHHGGG VAKUUM-KYSSA MEG!!!!"
(CCHHGGG <---skarre-R)
Jaddamm... Så uansett da, så... Etter en drøy halvtime pause eller noe i den duren kom endelig Jamie Cullum på scena. Og for en FRYD!! Den mannen kan underholdning til fingerspissene. Han begynte alene på scena med flygelet...:
...På en av sine velkjente sanger, husker ikke helt hvilken, mulig det var hans versjon av "Singin' in the rain" (passende nok), og gled så over i Rihannas "Umbrella", til latter og jubel fra publikum. Og VIPS så sluttet det å regne. YAY! Resten av kvelden var en fest. Han sang, spilte, showet, og vi hoppet, danset og sang. Gøy å vite at fyren aldri går på scena med spilleliste, og så observere at han diskuterer med bandet hva de skal spille som neste sang mens de jammer i vei.
Visste du forresten at Jamie har vært loungepianist på cruisebåter langs norskekysten (jeg antar han kanskje mente Hurtigruten)? Eller at han er forlova med en norskættet supermodell/forfatter? Jeps, Jamie er sammen med Sophie Dahl, barnebarnet til Roald Dahl, som er 180 cm høy. Og hvor høy lav er Jamie? 164 cm, ca! Det er det kuuuleste. Og de er så forelska så, han sang en sang han har skrevet til henne, som visstnok er den første kjærlighetssangen han har skrevet uten vitser. (Alt dette visste jeg selvfølgelig fra før fordi jeg er rar og har en hang til merkelige detaljer og kjendiser, han fortalte ikke alt det her fra scena (bortsett fra cruise-jobbingen, da).)
Men tilbake til høyden. For han er VIRKELIG lav. Og bitteliten. Som han sa: "Jeg vet jeg har en kropp som en 12-åring, men jeg fyller 30 om en måned". Jeg visste jo at han var liten, men nå kan jeg bekrefte det enda mer enn før. Hvorfor? FORDI JEG HAR SETT HAM PÅ NÆRT HOLD!! På under en meters hold, faktisk. For mot slutten av konserten bestemte Jamie seg for å ta med seg blåserne sine på en liten spasertur rundt i publikum. Og heihei, plutselig stopper han opp. Rett bak MEG. Det danner seg en sirkel rundt ham, hvor jeg står helt i bunnen av sirkelen med ryggen til scena, og får en jamsession med ham og bandet vendt rett mot meg - rett FORAN NESA på meg. Heihei, Jamie & co, liksom:
Jeg måtte jo i løpet av konserten ta et typisk Narve-bilde, fordi Hanne & Svein Arild krevde det. Du vet, det kjente med åpen, begeistra munn. Og jeg kan ikke tenke meg et bedre øyeblikk å servere dere det bildet, for det uttrykker bedre enn noe annet hvor fantastisk ultradigg dette her var:
Og bare for å gni det litt ekstra inn, la meg avslutte med en liten smakebit, talentfullt mobilfilmet av Marianne: