Forslag

Hvis du har behov for å lese mer ferskt stoff signert meg i dette øyeblikk kan jeg forresten anbefale dagens (heh. Ok, om tre timer blir det gårsdagens) sak på iTro. Det er en oppfølger til anmeldelsen min av David Platts bok Radikal som jeg skrev for tre måneder siden. Les den her, om du har lyst. (Og så kan du klikke deg videre og lese andre ting der. iTro har mye bra.

På tide og utide

Jeg vet det. Jeg har blitt en av dem jeg pleide å se ned på. En av dem som lar en blogg ligge i eteren til spott og spenol (tenk så mange andre ordspill jeg kunne valgt her, både bedre og verre, som jeg unnlot å nedverdige meg til. Eller oppverdige, om det er et ord (det er det ikke). Som "spott og spenstighet", for eksempel. Eller spott og spekk. Eller spott og spy. Eller spott og sperm (tuller. Ville aldri.)).

Det er ille. Jeg skammer meg. Tenke seg til at jeg har latt denne spotten ligge å spe i nesten et halvt år. Det kunne like gjerne vært et halvt århundre i internettland, liksom. Problemet er bare at jeg har hatt null og niks å si. Det vil på ingen måte si at jeg ikke har hatt noe å si noe om. Jeg har bare ikke hatt noe å si om det jeg kunne si om. Om dere skjønner. Eller kanskje bare ikke lyst. Uansett. Jeg har lyst nå. Men så har åren tørket litt ut. Jeg får ta en liten virtuell regndans i natt, og håpe på litt nedbør i bloggosfæren.

APROPOS nedbør. Den har sluttet! ...Vent. Her trengs bakgrunnsinfo, ja? Ok. Jeg har tatt meg en tur hjem til Sunnmøre denne uka, en slags høstferie, som det kalles (eller egentlig ikke kalles i universitetslivet). Og her i streeten har det visstnok serr regnet siden i fjor. Øs pøs forevermore. Å stige ut av flyet var som å stige inn i dusjen. Noe jeg sjelden har noe imot, for så vidt, men da helst uten klær, og denslags blir det ikke oppfordret til i SAS, har jeg hørt.

Men så ankom altså jeg. Og vips (vips i betydningen "et par dager etter", et par veldig fuktige dager, faktisk) forduftet regnet som nedbør for solen. And in its place, we got this:

Oh yeah. Men uansett vær: Nyt høsten. Det blir bare verre herfra og ut, garantert. Sorry, men det er fakta. Facts. Vinter, kalles det. A.k.a. mental død og nedverdigelse. Så gå ut en tur mens du ennå kan. Så skal vi se om vi ikke får litt liv i gata her også etter hvert.

Mens det ennå er tid:

Happy birthday to meeeee!!!

Chartervisdom

Når du blir plassert på det setet hvor din status som finansielt tilbakestående blir aller mest tydelig:

Så se på det som noe å strebe etter! En dag, eeeen dag, skal jeg frem en rad...:

Mark my words. Mark my words, altseh.

Time out (of the country)

Åja. Forresten.

For et par uker siden, etter et par uker med 12-timers skoledager, belønnet jeg meg selv med å dra hit:

Folkens!

 

JEG GLEDER MEG NOE SÅ HINSIDES TIL PÅSKE!!! Så vet dere det.

I <3 Joy

En søndag formiddag i mai 2008. På et torg mellom høyhusene på den kunstige øya Rokko Island utenfor sentrum av Kobe, hvor de vet bedre enn noen andre hvor grusomt et kraftig jordskjelv kan ramme en storby.

"I <3 Joy"

Det er ikke mye glede i Japan nå. De aller fleste japanere kjenner heller ikke håpet om et evig liv som holder gjennom mørket.

Be for Japan.

Sett: Kongens tale (The King's Speech)

Årets Oscar-utdeling er nå i helga. Kongens tale, som jeg så i forgårs, er storfavoritt med hele 12 nominasjoner, og har allerede vunnet både det ene og det andre. Den har fått flere beste film-priser, og Colin Firth har vunnet både Golden Globes, SAG Awards og BAFTA for beste mannlige hovedrolle - i tillegg til at filmen vant en SAG for beste ensemble.

Nå mener jeg så absolutt ikke at man bør se en film - eller at en film nødvendigvis er bra - bare fordi den har vunnet en bråte med priser. Men folkens, jeg krysser fingrene for at Colin Firth vinner en Oscar også, for det fortjener han.

Kongens tale er et historisk drama, et slags kostymedrama - og som vi alle vet: INGEN gjør kostymedrama bedre enn engelskmennene. Nå er det riktignok ikke snakk om gedigne krinolinekjoler og Jane Austen-tendenser, men snarere 1930-tallet. En vakker, vakker tid, sånn rent estetikk-messig, ikke minst i de royale kretser.

Så, til saken. Kort fortalt er Kongens tale basert på den sanne historien om Kong George VI (pappa'n til dagens Dronning Elizabeth, som ble konge fordi storebror Edward ikke holdt ut mer enn et knapt år før han abdiserte for å få gifte seg med sin (etter hvert) to ganger skilte amerikanske elskede Wallis Simpson). Filmen utspiller seg i hovedsak fra tiden før faren kong George V dør, og til begynnelsen av George VIs regjeringstid (han dumpet ganske fort borti en aldri så liten krig med Tyskland, kjent som WWII).

Greia da, eller ugreia, om du vil, var at George, eller prins Albert Frederick Arthur George, Bertie blant venner, stammet. Han hadde stammet siden han var barn, noe som for så vidt ikke var så problematisk så lenge han kunne leve et tilbaketrukket familieliv med få offisielle plikter (selv om fyren åpenbart var den mest oppegående og fornuftige av brødrene). Men akk, så er det den teknologien. Plutselig må de kongelige gjøre noe mer enn å vinke fra en balkong - de må tale! På dette flotte nye mediumet kjent som RADIO! Ukult, tenkte Bertie...

Talingen går, ikke overraskende, ikke spesielt bra. Og det er jo lite gunstig, så det må gjøres noe med. Enter: En uortodoks talepedagog. Og en underfundig blanding av humor, gripende nærhet og storslått historisk drama.

Filmen forteller på et vis flere parallelle historier, med den voksne, alvorlige, usikre og stolte Prins Albert, Hertug av York som kjemper for å få bukt med stammingen som hoveddrivkraft. Men samtidig følger vi utviklingen i et monarki i krise, en nasjon i en usikker situasjon, og den gradvise utviklingen innad i familien som parallelt med at prinsens frustrasjon stiger, gjør det tydeligere og tydeligere hvor nødvendig det er at han klarer å vinne over stammingen. Fordi han liksom risikerer å bli familiens og hele det britiske imperiets overhode og alt det der da, vet du.

Kongens tale er en utrolig god og fin film. Den er både varm, ektefølt, inspirerende, lærerik og morsom. Hele kinosalen lo høyt flere ganger i løpet av filmen, og det var mye humring i seteradene. Samtidig er det alt annet enn en komedie - det er mest av alt en familiehistorie, og en historie om en personlig kamp.

Og så er det så FANTASTISK når man får storfilmer der de fleste hovedrollene innehas av godt voksne skuespillere. Det er faktisk en grunn til at de skuespillerne fortsatt er i jobb, at de har holdt ut i bransjen: De er de beste. Og de har foredlet kunsten gjennom flere tiår i yrket. Sånt blir det brilliante skuespillerprestasjoner og rolletolkninger av. Colin Firth gjør en sensasjonelt god figur som den komplekse personen den kommende kongen var, Geoffrey Rush brillierer som en slags godmodig og mer ekte utgave (det er jo tross alt en sann historie) av professor Higgins fra My Fair Lady, og Helena Bonham Carter, som vi ellers kjenner som den fabelaktig eksentriske kona og musen til den minst like eksentriske regissøren Tim Burton, fremstiller den kvikke Elizabeth, Duchess of York (senere dronning Elizabeth, dronningmoren) på en utsøkt balansert og avstemt måte.

(Og så må jeg bare si at hvis rolletolkningene i denne filmen er i tråd med hvordan personene faktisk var (og det skal de visstnok være), hadde dronningmoren jammen både bein i nesa, glimt i øyet og et særdeles stort talent til å balansere verdig, kongelig distanse med varme i de rette øyeblikkene! Man ser helt tydelig begge foreldrenes personlighet i den nåværende dronning Elizabeth, for å si det sånn.)

Så. Nok sagt. Konklusjon: Kongens tale er en stor film, vel verdt å se.

(P.S.: Dronning Elizabeth ble tilsendt to kopier av filmen, og kilder ved hoffet har rapportert at hun har sett den og ble rørt av filmens fremstilling av faren. Så med andre ord: Approved by her Majesty the Queen. Not too shabby...)

 

 

(Alle foto og filmklipp: Filmweb.no)

Uh, ops?

Så jeg klarte det ikke i år heller. Det skjer hver gang, så snart mammutsalget smeller i gang skjelver jeg i buksene. Og skyr bokhandler med alle midler.

Men akk.

I dag måtte jeg på Akademika for å kjøpe - wait for it - LITTERATURVITENSKAPELIG LEKSIKON!!! Ja. Det høres forferdelig ut. Det er en skam. Og det er latterlig. Og grusomt. Derfor tillot jeg meg en aldri så liten runde rundt salgsbordene som trøst.

Jeg endte opp med følgende:

Ok, så "Shantaram" der nede i midten var ikke på Mammutsalg, men jeg hørte om den første gang for et par uker siden i bursdagen til søskenbarnet mitt, da hun fikk den i gave av noen. Som sa at den var superawesome. Noe også en hel bråte med anmeldere og en skokk med lesere ser ut til å ha ment, for den har solgt i bøtter og spann og fått masse bra kritikk. Så siden Akademika hadde den som februartilbud utenom salget så slo jeg til, jeg! Satser på at jeg kommer til den i rekka over mine millioner-av-uleste-bøker-som-jeg-har-kjøpt-og-som-bare-står-og-venter-i-bokhylla om noen år...

Uansett. Mammutsalg, altså. En svøpe og en velsignelse.

Sett: Norwegian Wood

Haruki Murakami er min absolutte favorittforfatter. En av de store gledene mine i livet (det er kanskje å ta litt hardt i, men dere forstår hva jeg mener) er at jeg, fordi jeg i min litteraturstudenttilværelse har så lite tid til å lese ting som ikke er pensum, på langt nær har rukket å lese alle bøkene hans enda. Jeg har flere uleste som står og frister i bokhylla mi, og flere som jeg ikke har skaffet meg enda - og nå er en ny trilogi han har skrevet, og som visstnok skal være knallbra, på vei.

Med andre ord har jeg sykt mye bra å se frem til der.

Med andre ord: Awesomeness.

Den første Murakamiboka jeg leste var, som for ganske så mange andre nordmenn, Norwegian Wood. Som ikke har noe med norsk tre å gjøre, og heller ikke så mye med Beatles-sangen ved samme navn, bortsett fra at personene i boka liker den. Uansett, den boka er for så vidt litt spesiell i Murakamisammenheng, siden det er den eneste fullstendig realistiske romanen han har skrevet. Og i tillegg til det er den en nytelse å lese. OG NÅ ER DEN KOMMET SOM FILM!!!

Jeg så den i kveld, fordi den ble vist på en filmfestival på Gimle Kino, dere andre må vente til den har vanlig norgespremiere i mars. Og det er bare å begynne å vente. Lengte, faktisk. I mellomtida kan dere for eksempel lese boka, eller hvis dere, som meg, leste boka for minst ti år siden, kan dere friske opp hukommelsen med å lese om den på wikipedia.

Så. Litt om filmen. Egentlig har jeg ikke så mye å si, annet enn at den på ingen måte skuffer i forhold til boka (selvfølgelig kan det hende den hadde gjort det hvis jeg hadde hatt boka litt mer friskt i minnet, men egentlig tror jeg ikke det). Jeg er jo veldig glad i japanske filmer generelt sett, da, og denne er absolutt av ypperste klasse. Jeg tror ikke jeg hverken vil eller gidder eller klarer å si så mye om hva den handler om (dere kan heller lese litt om den i dette intervjuet med regissøren, som forresten ikke selv er japansk), men den er melankolsk, vakker, sår og gripende. Og håpefull - på en måte. Og så er det Japan. Som bare tar pusten fra deg, samme om det er midt oppe i fjellene eller i et nedslitt studentinternat i Tokyo. Her kommer noen flere bilder:

Foto: Filmweb.no / wlicious.org

Kort sagt: Den er fantastisk. Du bør se den. Premiere 18. mars.