Forslag

Hvis du har behov for å lese mer ferskt stoff signert meg i dette øyeblikk kan jeg forresten anbefale dagens (heh. Ok, om tre timer blir det gårsdagens) sak på iTro. Det er en oppfølger til anmeldelsen min av David Platts bok Radikal som jeg skrev for tre måneder siden. Les den her, om du har lyst. (Og så kan du klikke deg videre og lese andre ting der. iTro har mye bra.

I <3 Joy

En søndag formiddag i mai 2008. På et torg mellom høyhusene på den kunstige øya Rokko Island utenfor sentrum av Kobe, hvor de vet bedre enn noen andre hvor grusomt et kraftig jordskjelv kan ramme en storby.

"I <3 Joy"

Det er ikke mye glede i Japan nå. De aller fleste japanere kjenner heller ikke håpet om et evig liv som holder gjennom mørket.

Be for Japan.

Tears of the Saints

Tears of the Saints from HistoryMaker on Vimeo.

 

 

Himmelen

Jeg digger å se jorden ovenfra. Og enda bedre: Studere skylandskapet ovenfra!

For å bli en smule filosofisk her: Skyene kan være et fint, om enn ekstremt haltende og hullete bilde på hvordan Gud gjennom Jesus kan dekke over alt rotet vi mennesker lager - sånn at han bare ser sitt eget rene, hvite landskap. Skylandskapet er en del av hans skaperverk som vi ikke har funnet noen måte å forkludre enda, heldigvis...

Gee Nippon Style!

Først av alt: BEKLAGER. Dette er sannsynligvis ikke interessant for noen av dere overhodet, men siden dette er min blogg og eksisterer ene og alene for min gledes skyld, så får dere bare bære over med meg. For jeg trenger å ha et sted å prate om dette. Og siden jeg er den eneste jeg kjenner som bryr seg, må jeg prate om det med meg selv. Da er det greit å ha en blogg. Det gjør meg litt mindre schizofren, liksom.

Så, altså... Dere trenger faktisk ikke lese videre. Bare slutt. Dette er bare for meg selv. THIS IS WHEN I FINALLY REVEAL THE DEPTHS OF MY FANBOYNESS. Snakkes!

Ok, til saken.

Min kjære favorittkpop-gruppe (aka min fremtidige kone + hennes 8 forlovere) SNSD (So Nyuh Shi Dae / Girls' Generation internasjonalt, eller Shōjo Jidai, som de nå kalles i Japan) lanseres som jeg allerede har nevnt i Japan for tiden. ÅHGÅRDETAAAAANÅVÆRESÅHELDIGESOMJAPANERNEERAKKURATNÅÅÅ???(åjamankunnejoboddiSør-Koreaforresten)

Først ga de ut Genie, min yndlings-SNSD-sang, på japansk, med ny, HOT video. Det har gått særdeles bra hittil, de ligger på 6. plass på Oricon månedslisten, som er veldig imponerende. De er også nominert til en pris for årets artist, riktignok sammen med en hel bråte andre artister, men dog. Og så har de opptrådt på en stor prisutdelingsgreie, der de visstnok fikk stor oppmerksomhet, og var de eneste artistene som så å si hele crewet kom ut fra backstage for å se. Og så holdt de jo selvsagt lanseringskonserten sin, som måtte holdes tre ganger på rad for til sammen 20 000 folk. Jadda, de får det til.

Så... Om et par uker kommer neste singel. Det er atter en gang en av deres tidligere hits, bare på japansk. Denne gang: Gee! Og folkens, dette er viktig, for Gee er fremdeles den allerallerstørste hiten deres, slo an i hele Asia og toppet listene i flere land, selv om den var på koreansk - og det var med "the Gee craze" at de virkelig slo gjennom som en av de største, viktigste og mest populære artistene i Sør-Korea. De er fremdeles sjokkerende universelt elsket, og digges av alt fra tenåringer til besteforeldre av begge kjønn.

SM Entertainment, som står bak gruppa, håper nok på en ny Gee-bølge i Japan, og det er også nå de virkelig skal sette inn støtet og være på en masse tv-show og sånn. Gee burde i utgangspunktet passe perfekt i Japan, for selv om Genie, med sin litt modnere, mørkere stil, hjalp dem med å gjøre seg bemerket ved at de skilte seg litt ut fra den typiske jpop-ultracuteness-stilen, er nok Gee mer i den retninga som selger best i Japan. Kawaii!!!! som japanjentene vil si.

Og i dag kom musikkvideoen til den nye japanversjonen!!!!

AAAAAAAAAAAAH!!!!!!!!!! Kawaii er ordet, så sinnsykt. Og fremdeles hot, da, så klart.

Og det er den som er grunnen til at jeg overhodet sitter her og skriver til ingen av dere om noe ingen av dere som, som vi alle vet, ikke har gidda å lese så langt, bryr dere om. For jeg har behov for å kommentere den. Men først skal dere få herligheten, den originale koreanske versjonen fra januar 2009 øverst og så den rykende ferske japanversjonen under:

 

 

For å gjøre dette enklere for meg selv, skal jeg rett og slett ta det i punkter! Yes, here goes:

• La meg ta det mest opplagte først: De blir jo bare hottere for hver dag som går.
• HOLY HOTNESS Yoona (fremtidig kone), altså!
• Veldig morsomt at Tiffany, amerikansk-koreaneren som ikke en gang var helt flytende i koreansk da de ble lansert for tre år siden, nå har fått enda en nasjonalitet, på en måte: Hun er den av dem som har blitt gitt definitivt mest Japan-kawaii-lolita-stil til Japanlanseringen. HÅRET! Huhu og hei Nippon, liksom.
• Litt skuffende enkel løsning å kjøre NØYAKTIG samme konsept på den nye musikkvideoen!
• Men til gjengjeld SYKT mye bedre laget versjon!
• ULTRAHUMOR at de ATTER en gang har brukt "bullet time"/"slow-mo"-effekt (sånn at bildet fryser mens kameraet går rundt/gjennom det). SM skaffet seg utstyr for å filme denslags for ikke så lenge siden, og har siden da brukt det i musikkvideoene til både SHINee's "Lucifer", BoAs "Hurricane Venus" og japanversjonen av "Genie". Må få brukt investeringen litt, vettu!
• En veldig negativ ting er at det er tydelig at jentene har syykt mye å gjøre for tida. Selv om de ser veldig opplagte ut her, og virker generelt gira for tida, så ser man at dansingen her ikke er fullt så "på" og presis som ellers.
• Og det er også tydelig at ikke alle er helt komfortable med å synge på japansk enda. Noen av dem sliter med å lipsync'e til og med på solopartiene, selv om uttalen nok er god på lydsporet. Spesielt dårlig at de knapt viser at Yuri synger på solopartiet hennes!
• OG WHAT IS UPPP med at alle plutselig synger i det samme ultrakawaii-lyse tonefallet? Man hører jo ikke forskjell lenger! Hvor er Taeyeons intense vokal, Jessicas lysere og spissere, Sunnys ultralyse, Yuris hese, Tiffanys forførende, Seohyuns modne osv? Individualiteten er jo halve opplevelsen!
• MEN! Tilbake til det positive: FANTASTICSUPERAWESOME når de først har beholdt konseptet, at de faktisk har tatt den helt ut, og fremdeles har Minho (fra SHINee, en annen av SMs grupper, som debuterte en stund etter SNSD) som butikkansatt! De putter til og med på ham klærne fra den første videoen - komplett med nøkkelbånd rundt halsen - i et par sekunder. Kuuuult. Denslags detaljfokus, og ikke minst fokus på de tette og nesten søskenaktige båndene i "SMe-familien", er morsomt at de spiller på, selv når ikke japanerne vet hvem det er.

Ok, det var vel mer enn nok alt. Hvis du faktisk har lest helt hit, til tross for advarslene: Du er syyyyk i hodet. Vi bør være venner. Hvis ikke bør vi bli det.

AND ON ANOTHER (sort of) NOTE:

Tillat meg å bli en smule dønn seriøs helt på tampen (mulig jeg bør gjenta dette senere siden nok ingen leser dette):

Dette er til de av dere som leser bloggen min som er kristne. Så er det sagt med en gang...

Japan er jo et misjonsland, blant annet har NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband), som jeg jobber i, flere misjonærer som driver arbeid der. Og siden jeg har vært i Japan ligger det landet, spesielt som misjonsland, mitt hjerte nær.

Sør-Korea, derimot, er ikke et misjonsland. Det er faktisk det landet i verden som, sammen med USA, sender ut flest misjonærer. Det betyr på ingen måte at alle koreanere er kristne, men kristendommen står sterkt der og er en av flere store tros- og livssynsretninger i landet.

Nåh. Til poenget. I SNSD er flere av medlemmene kristne. Det er ikke heeelt klart hvor mange av dem, men det er i alle fall sikkert at Tiffany, Sooyoung, Hyoyeon og Yoona er relativt aktive kristne, og blant annet går i en bibelgruppe med flere andre store unge pop/skuespiller/tv-stjerner, som samles med jevne mellomrom for å holde fokuset på rett plass. Spesielt er Tiffany og til dels Sooyoung veldig åpne og ærlige om, og bevisste på, troa si, og snakker ofte om den i intervjuer osv.

Og det er litt viktig. For:

Tiffany er jo egentlig fra California, og i Japan er, i alle fall sånn som vi oppfattet det da vi var der, alt som er amerikansk automatisk kult. (Da jeg var i Japan hørte vi plutselig både Kirk Franklin og Rachael Lampa (store kristenartister som egentlig bare er kristenartister) over anlegget på en McDonald's i Hiroshima. RANDOM! Men sånn er det, alt amerikansk er kult.) I tillegg har hun veldig mye "eye-smile", som betyr at hun har veldig mye kawaii/cuteness-faktor, som igjen betyr at hun fort blir populær blant japanerne.

Sooyoung, som har vært "trainee" under SM i mange år før hun ble med i SNSD (det har for så vidt alle medlemmene), ble tidlig i tenårene lansert i Japan sammen med en annen jente, som en popduo. De hadde et par singler som slo litt an, forresten... MEN det er ikke poenget! Poenget er at derfor fikk hun skikkelig opplæring i japansk! De andre har bare fått et par måneder nå før de ble lansert der, men hun snakker japansk relativt flytende. Derfor blir hun sannsynligvis en av dem som fronter SNSD mest i Japan.

Folkens. ER DERE KLAR OVER HVOR SJELDENT DET ER AT TO AKTIVT KRISTNE JENTER SOM IKKE ER REDD FOR Å SNAKKE OM TROA SI PÅ TV OG RADIO BLIR PUSHET SOM STORE POPSTJERNER I JAPAN??? OG ER SUPERPOPULÆRE FØR DE OMTRENT HAR GJORT NOENTING??? Det er faktisk sykt stort.

Derfor! Her er poenget (endelig): Det høres kanskje litt sykt ut. Spesielt fordi dette innlegget er så langt og ellers uinteressant at ingen av dere leser dette uansett. Men jeg vil, av alle ting, oppfordre dere til å be for spesielt de kristne jentene i SNSD, og ekstra spesielt for Tiffany og Sooyoung. Be om at de må få styrke og mot og mulighet til å være vitner på ulike vis. Jesus kan bli nevnt på riksdekkende tv i Japan, av store stjerner. Det er en kjempemulighet. Så vær med å be for dem.

OOOOOK NÅ ER JEG FERDIG JEG LOOOOOVER!!!!!! (Ja, jeg er ufattelig sær. Jeg vet. Men jeg bryr meg fint lite.) ^____^

UPDATE: Oooooh jeg var visst ikke helt ferdig likevel!! En kul ting til! Utstillingsdukkene i den nye videoen har jo på seg antrekkene fra utstillingsvinduscenen i originale! Og både Yoona og Yuri titter frem fra bak "seg selv", liksom. Ah! Jeg ELSKER detaljer.

Fokus

There is this verse in Matthew 18 where Jesus is delighted to heal people who come to him. But he says, if your hand or your foot causes you to sin, cut it off. Now right there, it shows that Jesus has a different priority, and that is our spiritual healing.

(...)

Anyone who takes the Bible seriously agrees that God hates suffering. Jesus spent most of his time relieving it. But when being healed becomes the only goal — "I'm not letting go until I get what I want" — it's a problem.

(...)

One problem I have with faith-healing is that it tends to be focused only on the physical aspect of healing. But Jesus always backed away when people came to him only to get their physical needs met. My goodness, he was ready to have you lop off your hand! His real interest was in healing the soul.

Jeg aner ikke hvem Joni Eareckson Tada er. Annet enn at hun er en kristen forfatter, tydeligvis. Og at hun har blitt lam etter en ulykke, og nå har fått kreft. Men hun har et fantastisk fokus på sykdom og helbredelse! Les hele Time Magazine-intervjuet HER.

UL Uncencored

 

 

UL 2010 førsteinntrykk from Narve on Vimeo.

 

Så bare minutter etter at siste tone av Navnet Jesus var, eh, tonet ut i Amfiet, karra jeg meg gjennom folkemengden for å pakke snippveska så jeg kunne haike med A.Lo til Stavanger. Men pakking er jo kjedelig. Så derfor foreviga jeg noen umiddelbare tanker etter en fantastisk uke til film. JE! Fordi jeg er narvissistisk (min personlige versjon av narsissistisk, fordi, HALLO må jeg virkelig forklare??) og fordi dere ikke vet om noe bedre enn mitt åsyn og min energi og mitt fantastiske kameratekke og i dette tilfellet min svinnende stemme. Så virkelig, det er bare for deres skyld. Nyt og gled dere i Herren alltid og alt det der.

 

Antibac Antibac Antibac Antibac (tar du den ikke? Loooser)

Her på bloggen har det visst vært rolig i det siste. Jeg har vært på UL (ungdommens landsmøte) i Kongeparken Amfi, og hatt det heildigg. Så digg, faktisk, eller muligens har jeg rettere sagt hatt det så travelt, at jeg ikke har et eneste bilde å vise dere derfra. Ikke selvtatt, i alle fall. Du kan finne en bildeserie derfra med nærmere 100 bilder av skyhøy kvalitet på iTro.no da, om du vil...

Jeg har opplevd veldig, veldig mye den siste uka. Det har vært ekstremt gøy, ekstremt sosialt, ekstremt spennende og tidvis ekstremt travelt, og jeg kunne fortalt dere om det med sånn rundt regnet så mange ord at dere ville blitt svimle av tanken, tippe over ende på stolen dere sitter, slått hodet i gulvet eller hjørnet på pulten eller en stabel med gamle telefonkataloger som tilfeldigvis står lagret ved siden av datamaskinen av en eller annen tåpelig grunn som sikkert har med pappaen din å gjøre, og deretter fått hjernerystelse og kasta opp som en bivirkning.

Så for deres egen del skal jeg unngå å skrive for mye.

Istedenfor vil jeg oppsummere noe av det beste med årets UL* i noen få, små punkter:

• Det er syyykt kick å stå bak scena og høre på 3000 ungdommer som er hypergira og bare venter på at nettopp DU (og dine) skal komme ut om et par minutter og underholde dem og gi dem latterkrampe i over en time...
• Det er viktig med håndhygiene. God håndhygiene, vel å merke.
• Hvis du har et kamera på slep og ser litt viktig ut, kan du både komme inn i Kongeparken gratis og få ekstra oppmerksomhet.
• Jeg digger 1) Trygve Skaug som dansebandgeneral, 2) teknikerne når de slår seg løs med akrobatisk skyggeteater på storskjermen, 3) Solveig Konstanse Algrøy & Nils Kristian Hardang i samme rom kl 3 på natta, 4) følelsen av paljettvest mot nakkehuden. NOT (nr. 4 altså).
• Jeg støtter dispenser-bevegelsen.
• Det er gøy å springe rundt på scena og i salen og prate i ett kjør om ekstremt lite mens du liksom skal intervjue noen som aller helst burde sitte innesperret et sted.
• Du får intervjua overraskende mange folk på 30 minutter hvis du bare prøver.
• Det var helt latterlig god stemning blant deltakerne i år. Det var liksom som om hvert møte var avslutningsshow, omtrent. Til tross for ekstremværet ("Kjære deltakere, det er meldt ekstremt forferdelig vær det neste døgnet. Noen må nok evakueres fra campingen, det blir 100 mm nedbør." "YEEEAAAADDAAAAHH!!!! GØØØY!!!!!". Sånn ca.)
• Hurra for antibac!

Forøvrig: Rachel Trovi er den mest fantastiske dama noensinne.

Ok, kanskje siden jomfru Maria. Men du skjønner poenget. Og hvis du var så dum/uansvarlig/ulidelig uheldig/opptatt med viktigere ting, som å dø/overleve/transplantere noe/redde minst en halv nasjon fra sultedøden/det var omtrent alle de gyldige grunnene at du ikke var på UL, så la meg få lov til å gni det inn: Du gikk glipp av noe. Noe stort. Og hvis du faktisk var på UL, men droppa seminaret til Rachel, så la meg få lov til ikke bare å gni det inn, men bade såret ditt i saltlake, fylle det med chili og deretter sette fyr på det: Din dumme, dumme ku. (OOH hør så hardt jeg gnir).

Den dama er helt unbelievable, som Fanthomas ville sagt. Og nå har jeg ikke tenkt å fortelle deg her hvorfor hun er så fantastisk, du kan heller lese min relativt informative sak om henne på iTro.no HER, om du har lyst.

Men seriøst, bare helt på tampen, se så fin hun er:

 

(Foto: Silje Måseide)

*NB: Dette er ekstremt subjektivt og dessuten selvsentrert og fullstendig opplevelsesbasert og ikke så rent lite selvpromoterende. Det beste med UL er, som vi alle vet, selvfølgelig Jesus. Og alt det der. Yesyes.

Kjære Bestefar

I går tidlig ringte pappa meg og fortalte meg at Bestefar var død.

Det kom ikke som et sjokk, og på en måte nesten som en lettelse. Han har vært syk lenge, hadde det veldig vondt på slutten, og i hele går gikk jeg egentlig bare og kjente på en knute i magen. Jeg visste jo at med mindre det skjedde et mirakel ville nyheten snart komme. Og nå kan han endelig hvile.

Bestefar var ingen stor evangelist. Ingen spesielt brennende bedehusmann på noen måte. Vi snakket ikke om sånne ting, vi to. Han var en robust, stor og sterk sjømann, og bortsett fra en og annen julaften i kirka, og noen julemesser, misjonsfester og basarer som farmor ville på, var han sjelden å finne i denslags sammenhenger. Men likevel er jeg trygg på at han har det bra. Han var ganske rolig selv nå på slutten. Han hadde fremdeles barnetroen, fortalte han til pappa for et par uker siden.

"Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø," sier Jesus i Johannes 11,26. Tro er et enkelt konsept. En lite komplisert greie. Det har ingenting med å delta i diskusjoner om kirketilhørighet eller dåpssyn å gjøre, det handler bare om å velge ja eller nei. Bestefar valgte ja som barn. Kanskje tenkte han ikke så mye mer på det etter at han ble voksen, men når spørsmålet igjen ble aktuelt for ham nå den siste tiden, fant han tydeligvis roen i at han fremdeles var enig i valget sitt. Så nå har jeg en mistanke om at Bestefar sitter og pludrer med oldemor - eller sannsynligvis hører på at hun prater, og bidrar med en og annen latter innimellom. Og har det bedre enn noensinne mens han venter på oss andre.

Jeg og Alise har vært ufattelig heldige med Bestefaren vår. Ektemannen til farmor. En av pappas beste venner. Vår Bestefar. Han som gjorde mer enn han sa. Som vi kjente godt nok til at det ikke trengtes så mange ord. Han som alltid vitset småertende uten at det gjorde noe, og som kjørte oss både til og fra skolen og andre steder når som helst på alle tider av døgnet. Og nesten ga oss dårlig samvittighet for at vi følte at vi maste så mye om kjøring. I teorien var vi ikke engang i slekt, men i praksis var han en av de største, viktigste og beste delene av vår aller nærmeste familie. Av vår oppvekst. Han var kjærlighet i praksis.

Vi var ikke knytta sammen i blodårene, vi to og han. Det var ikke blodsbånd som bandt oss til hverandre. Det var hjertebånd. Og hva er blodet verdt uten et bankende hjerte? Han var den store røde sløyfa på oppveksten vår, og det er en gave som jeg vil ha med meg hele livet.

Tusen takk, Bestefar. Takk for deg. Takk for oss. Og ikke minst: Takk for at du lærte meg den uvurderlige kunnskapen om at Kefir egentlig heter Skjør. Spesielt når det står Surmelk på kartongen...

(Jeg skulle egentlig hatt et bilde av Bestefar her. Men så hadde jeg visst bare et par stykker av bakhodet hans tilgjengelig. Bare se for deg den sterkeste, snilleste og mest betryggende upretensiøse mannen du noensinne har sett. Det er Bestefaren min. Og jeg er jammen stolt av å ha fått kalle ham nettopp det.)

Vitnesbyrd i hverdagen

Den amerikanske burgerkjeden In-N-Out Burger er eid av kristne. Denne lille detaljen du ser over er, synes jeg, helt konge.

PS: Var du passe lei av milelange bildeinnlegg fra helga nå? Ingen fare, jeg er ferdig. Fått ut alle bildene. Sagt alt som skulle sies. Vi returnerer herved til vanlig sendeskjema...