Jeg vet det. Jeg har blitt en av dem jeg pleide å se ned på. En av dem som lar en blogg ligge i eteren til spott og spenol (tenk så mange andre ordspill jeg kunne valgt her, både bedre og verre, som jeg unnlot å nedverdige meg til. Eller oppverdige, om det er et ord (det er det ikke). Som "spott og spenstighet", for eksempel. Eller spott og spekk. Eller spott og spy. Eller spott og sperm (tuller. Ville aldri.)).
Det er ille. Jeg skammer meg. Tenke seg til at jeg har latt denne spotten ligge å spe i nesten et halvt år. Det kunne like gjerne vært et halvt århundre i internettland, liksom. Problemet er bare at jeg har hatt null og niks å si. Det vil på ingen måte si at jeg ikke har hatt noe å si noe om. Jeg har bare ikke hatt noe å si om det jeg kunne si om. Om dere skjønner. Eller kanskje bare ikke lyst. Uansett. Jeg har lyst nå. Men så har åren tørket litt ut. Jeg får ta en liten virtuell regndans i natt, og håpe på litt nedbør i bloggosfæren.
APROPOS nedbør. Den har sluttet! ...Vent. Her trengs bakgrunnsinfo, ja? Ok. Jeg har tatt meg en tur hjem til Sunnmøre denne uka, en slags høstferie, som det kalles (eller egentlig ikke kalles i universitetslivet). Og her i streeten har det visstnok serr regnet siden i fjor. Øs pøs forevermore. Å stige ut av flyet var som å stige inn i dusjen. Noe jeg sjelden har noe imot, for så vidt, men da helst uten klær, og denslags blir det ikke oppfordret til i SAS, har jeg hørt.
Men så ankom altså jeg. Og vips (vips i betydningen "et par dager etter", et par veldig fuktige dager, faktisk) forduftet regnet som nedbør for solen. And in its place, we got this:
Oh yeah. Men uansett vær: Nyt høsten. Det blir bare verre herfra og ut, garantert. Sorry, men det er fakta. Facts. Vinter, kalles det. A.k.a. mental død og nedverdigelse. Så gå ut en tur mens du ennå kan. Så skal vi se om vi ikke får litt liv i gata her også etter hvert.