Sett: Kongens tale (The King's Speech)

Årets Oscar-utdeling er nå i helga. Kongens tale, som jeg så i forgårs, er storfavoritt med hele 12 nominasjoner, og har allerede vunnet både det ene og det andre. Den har fått flere beste film-priser, og Colin Firth har vunnet både Golden Globes, SAG Awards og BAFTA for beste mannlige hovedrolle - i tillegg til at filmen vant en SAG for beste ensemble.

Nå mener jeg så absolutt ikke at man bør se en film - eller at en film nødvendigvis er bra - bare fordi den har vunnet en bråte med priser. Men folkens, jeg krysser fingrene for at Colin Firth vinner en Oscar også, for det fortjener han.

Kongens tale er et historisk drama, et slags kostymedrama - og som vi alle vet: INGEN gjør kostymedrama bedre enn engelskmennene. Nå er det riktignok ikke snakk om gedigne krinolinekjoler og Jane Austen-tendenser, men snarere 1930-tallet. En vakker, vakker tid, sånn rent estetikk-messig, ikke minst i de royale kretser.

Så, til saken. Kort fortalt er Kongens tale basert på den sanne historien om Kong George VI (pappa'n til dagens Dronning Elizabeth, som ble konge fordi storebror Edward ikke holdt ut mer enn et knapt år før han abdiserte for å få gifte seg med sin (etter hvert) to ganger skilte amerikanske elskede Wallis Simpson). Filmen utspiller seg i hovedsak fra tiden før faren kong George V dør, og til begynnelsen av George VIs regjeringstid (han dumpet ganske fort borti en aldri så liten krig med Tyskland, kjent som WWII).

Greia da, eller ugreia, om du vil, var at George, eller prins Albert Frederick Arthur George, Bertie blant venner, stammet. Han hadde stammet siden han var barn, noe som for så vidt ikke var så problematisk så lenge han kunne leve et tilbaketrukket familieliv med få offisielle plikter (selv om fyren åpenbart var den mest oppegående og fornuftige av brødrene). Men akk, så er det den teknologien. Plutselig må de kongelige gjøre noe mer enn å vinke fra en balkong - de må tale! På dette flotte nye mediumet kjent som RADIO! Ukult, tenkte Bertie...

Talingen går, ikke overraskende, ikke spesielt bra. Og det er jo lite gunstig, så det må gjøres noe med. Enter: En uortodoks talepedagog. Og en underfundig blanding av humor, gripende nærhet og storslått historisk drama.

Filmen forteller på et vis flere parallelle historier, med den voksne, alvorlige, usikre og stolte Prins Albert, Hertug av York som kjemper for å få bukt med stammingen som hoveddrivkraft. Men samtidig følger vi utviklingen i et monarki i krise, en nasjon i en usikker situasjon, og den gradvise utviklingen innad i familien som parallelt med at prinsens frustrasjon stiger, gjør det tydeligere og tydeligere hvor nødvendig det er at han klarer å vinne over stammingen. Fordi han liksom risikerer å bli familiens og hele det britiske imperiets overhode og alt det der da, vet du.

Kongens tale er en utrolig god og fin film. Den er både varm, ektefølt, inspirerende, lærerik og morsom. Hele kinosalen lo høyt flere ganger i løpet av filmen, og det var mye humring i seteradene. Samtidig er det alt annet enn en komedie - det er mest av alt en familiehistorie, og en historie om en personlig kamp.

Og så er det så FANTASTISK når man får storfilmer der de fleste hovedrollene innehas av godt voksne skuespillere. Det er faktisk en grunn til at de skuespillerne fortsatt er i jobb, at de har holdt ut i bransjen: De er de beste. Og de har foredlet kunsten gjennom flere tiår i yrket. Sånt blir det brilliante skuespillerprestasjoner og rolletolkninger av. Colin Firth gjør en sensasjonelt god figur som den komplekse personen den kommende kongen var, Geoffrey Rush brillierer som en slags godmodig og mer ekte utgave (det er jo tross alt en sann historie) av professor Higgins fra My Fair Lady, og Helena Bonham Carter, som vi ellers kjenner som den fabelaktig eksentriske kona og musen til den minst like eksentriske regissøren Tim Burton, fremstiller den kvikke Elizabeth, Duchess of York (senere dronning Elizabeth, dronningmoren) på en utsøkt balansert og avstemt måte.

(Og så må jeg bare si at hvis rolletolkningene i denne filmen er i tråd med hvordan personene faktisk var (og det skal de visstnok være), hadde dronningmoren jammen både bein i nesa, glimt i øyet og et særdeles stort talent til å balansere verdig, kongelig distanse med varme i de rette øyeblikkene! Man ser helt tydelig begge foreldrenes personlighet i den nåværende dronning Elizabeth, for å si det sånn.)

Så. Nok sagt. Konklusjon: Kongens tale er en stor film, vel verdt å se.

(P.S.: Dronning Elizabeth ble tilsendt to kopier av filmen, og kilder ved hoffet har rapportert at hun har sett den og ble rørt av filmens fremstilling av faren. Så med andre ord: Approved by her Majesty the Queen. Not too shabby...)

 

 

(Alle foto og filmklipp: Filmweb.no)

Sett: Norwegian Wood

Haruki Murakami er min absolutte favorittforfatter. En av de store gledene mine i livet (det er kanskje å ta litt hardt i, men dere forstår hva jeg mener) er at jeg, fordi jeg i min litteraturstudenttilværelse har så lite tid til å lese ting som ikke er pensum, på langt nær har rukket å lese alle bøkene hans enda. Jeg har flere uleste som står og frister i bokhylla mi, og flere som jeg ikke har skaffet meg enda - og nå er en ny trilogi han har skrevet, og som visstnok skal være knallbra, på vei.

Med andre ord har jeg sykt mye bra å se frem til der.

Med andre ord: Awesomeness.

Den første Murakamiboka jeg leste var, som for ganske så mange andre nordmenn, Norwegian Wood. Som ikke har noe med norsk tre å gjøre, og heller ikke så mye med Beatles-sangen ved samme navn, bortsett fra at personene i boka liker den. Uansett, den boka er for så vidt litt spesiell i Murakamisammenheng, siden det er den eneste fullstendig realistiske romanen han har skrevet. Og i tillegg til det er den en nytelse å lese. OG NÅ ER DEN KOMMET SOM FILM!!!

Jeg så den i kveld, fordi den ble vist på en filmfestival på Gimle Kino, dere andre må vente til den har vanlig norgespremiere i mars. Og det er bare å begynne å vente. Lengte, faktisk. I mellomtida kan dere for eksempel lese boka, eller hvis dere, som meg, leste boka for minst ti år siden, kan dere friske opp hukommelsen med å lese om den på wikipedia.

Så. Litt om filmen. Egentlig har jeg ikke så mye å si, annet enn at den på ingen måte skuffer i forhold til boka (selvfølgelig kan det hende den hadde gjort det hvis jeg hadde hatt boka litt mer friskt i minnet, men egentlig tror jeg ikke det). Jeg er jo veldig glad i japanske filmer generelt sett, da, og denne er absolutt av ypperste klasse. Jeg tror ikke jeg hverken vil eller gidder eller klarer å si så mye om hva den handler om (dere kan heller lese litt om den i dette intervjuet med regissøren, som forresten ikke selv er japansk), men den er melankolsk, vakker, sår og gripende. Og håpefull - på en måte. Og så er det Japan. Som bare tar pusten fra deg, samme om det er midt oppe i fjellene eller i et nedslitt studentinternat i Tokyo. Her kommer noen flere bilder:

Foto: Filmweb.no / wlicious.org

Kort sagt: Den er fantastisk. Du bør se den. Premiere 18. mars.

 

Kok med kar og møy: Episode 1

Undertegnede har, sammen med den eminente Hanna Marie, pønsket på noe en stund. En plan for verdensherredømme verdensberømmelse. Og hvilken bedre måte da enn å benytte oss av våre to desidert største talenter!

Og hva er så de, spør du?

Matlaging, så klart. Og Karmøydialekt.

DOH!

Følgelig har vi skapt, planlagt, filmet og produsert fremtidens og verdenshistoriens største matlagingsprogramsuksess! KOK MED KAR OG MØY!!!!! Selvsagt er dette bare begynnelsen - vi begynner på nett, fortsetter til trauste riks-tv-medier, følger på med internasjonal broadcastasjon, og snart har vi vårt eget tv-nettverk ala Oprah's nystartede OWN-nettverk. Og deretter kjøper vi oss en satemye satelitt. Men foreløpig: Hold på undertyet og nyt første episode av en av fremtidens største klassikere - VELKOMMEN TIL LANSERINGEN AV KOK MED KAR OG MØY: EPISODE 1 (filmet, som dere kanskje skjønner, i sommer - fordi alle proffe tv-produksjoner filmes månedsvis før de sendes):

 

(Synes du kanskje 14:53 ser en zmule avskrekkende ut? HAH! Frykt ikke. Der er ikke et eneste sekund dødtid. TIMER ville flydd av sted med denne kvaliteten. Det er egentlig for kort. Du vil sitte igjen med en følelse av tomhet, faktisk. SÅ TRYKK PLAY! Og dø av nytelse.)

HumOOOOOR!!!

Å HALLO e HÅPE minst en av disse splitter nye seriane som starta sine første sesonga i USA i disse daga overleve!!

Sett: Salt

(Foto: Filmweb.no)

Så. Salt. Den nye actionthriller-à la-kvinnelig-Jason Bourne-filmen med Angelina Jolie i hovedrollen. Jeg har gleda meg til den i flere måneder, siden traileren kom og virket rimelig bra. La meg sammenfatte dette i noen få korte punkt:

• HJÆLPES er det muuuulig å spille så mye på tradisjonell RUSSLAND-ER-SKUMMEL-oppfatning i den amerikanske befolkningen?
• HEIDUNDRANDE TID for et forutsigbart plott.
• Men DU STORE så bra at rollen, som opprinnelig var tiltenkt Tom Cruise, ble omskrevet til Angelina Jolie, for hun klarer å tilføre rollen og filmen ettellerannet som gjør den litt annerledes. Hvem som helst andre, og filmen hadde vært direkte dårlig.
• Skjønt, KJÆRE TID ingen kan redde de parykkene!!!
• Men, når det er sagt...:
• Filmen er jo GØY! Billig underholdning, men særdeles underholdende! Og Angelina er FLINK. Og FLOTT.
• Bare sørg for:
• Se den på den største skjermen du kan oppdrive, med det beste lydanlegget du kan oppdrive. På HØYT volum. Colosseum 1, for eksempel, funker relativt godt. Jo større skjerm, jo mer lyd, jo mer underholdning i dette tilfellet.
• Så altså: Ikke forvent for mye, men bare kos deg med billig underholdning på svært høyt og gjennomført nivå, med storslått action.
• Og så kan du glede deg til neste. For OM NOEN FILM NOEN GANG HAR SLUTTET MED ET HELT LATTERLIG OPPLAGT ROP OM FORSETTELSE, er det denne...

Prince of Persia

Så. Sinnsykt. ANBEFALT!

Men. Slanger. Svarte, realistiske utysker. HOWEVERZ, filmen er faktisk sånn en komplett hjernedød underholdningnytelse (for ikke å snakke om en uhørt feast for the eyes for alle kjønn og legninger) at det er verdt den grusomme lidelsen. Dagens tips: Siden elendighetene er svarte, og undertekstene lysende hvite, er det bare å følge med når en eller annen assassin (svartkledd supersoldat-ish person) er i nærheten, og så myyyyyyse for harde livet. Så skimter du så vidt teksten uten å måtte dø i hjertet og hjerna. Det er fort overstått de få gangene de dukker opp. Så hold ut. For SAIKO det er verdt det.

Yeah. Så se den, folkens, is all I'm saying.

London River is coming to town

I noen måneder nå har jeg gått og siklet på en film. London River fra tidlig i fjor, for å være nøyaktig. Og ENDELIG har den fått premieredato i Norge, i alle fall her i Oslo! Den kommer faktisk på kino nå på fredag.

TABBE at jeg ikke utsatte hjemreisa til lørdag morgen! (Neida, mamma, tuller!)

Så folkens, noen som er game på å se denne over påske?

Airplane II - The Sequel

I går så jeg og Hanna Marie en film. En vill, vakker, ufattelig latterlig sprø film. Fordi vi kunne gjøre det, siden vi for en gangs skyld var fullstendig blottet for venner som er mentalt syke nok til å kjede seg under Running With Scissors.

Så derfor fant vi denne, begravd dypt i Santo Videos (aka Mix') komedieavdeling:

Jeg har sett mange rare filmer i mitt liv. Sære komedier er tross alt blant mine spesialiteter. Men dette, DETTE, er det SYYYYYYKESTE. Ever. In the history of me, movies, the world and the universe.

Det er på mange måter en parodi. Ikke på en film, ikke på filmer generelt, ikke på fly, hendelser eller nødvendigheten av åndedrett. Nei, venner, dette er, kort sagt, en parodi på konseptet EKSISTENS.

Og om du vet hva som er best for deg ser du den SNAREST.

Avatar & The Imaginarium of Doctor Parnassus

Så, for å få et lite avbrekk i Londonrapporteringen som det blir litt av i dagene fremover kommer jeg her med to korte, og relativt forsinka filmanmeldelser. Hald på hattifnattene.

Først og fremst: AVATAR:

(Foto/Copyright: Twentieth Century Fox)

HOLYNESS. Avatar er en vakker, vakker film. Det er ingen tvil om akkurat det. Spesielt scenene som foregår om natten er noe av det desidert flotteste jeg har sett både live og på skjerm. Historien er for så vidt ikke altfor mye å skryte av, og tidvis blir du rett og slett kvalm av hvor påtrengende tydelig USAs-politikk-og-holdning-kritikken er, men du får jo både action og drama og romanse og humor, så det gjør liksom ikke så mye. Du ser ikke filmen for å få intellektuelt påfyll, men ikke bli overrasket om du får en tankevekker likevel. Og eksplosjonene er jo flotte de også, da, eller i alle fall imponerende.

Når det gjelder 3D, så er det utvilsomt en del av fremtida, men jeg tror ikke det i sin nåværende form har kommet helt til et punkt hvor det virkelig funker. For det første er de der brillene fremdeles upraktiske, spesielt hvis man håper på at 3D skal slå an på hjemmeunderholdningsmarkedet. Og så må jeg bare si at det er faktisk veldig forstyrrende med undertekster i 3D, bokstaver som svever i løse lufta blir liksom litt rart, og de blir på en annen måte enn med 2D en del av den fysiske filmen, noe som ikke er ideelt. Der har filmbransjen virkelig noe å bryne seg på. Så om du har mulighet og mestrer engelsk, så prøv å finne en kino som viser filmen uten undertekster. (Selv om det i Oslo vil si Ringen, så vidt jeg vet, og det er verdens tåpeligste kino. HVA er greia med det lysegrå scenegulvet 10 cm under lerretet, som blir lyst opp og forstyrrer konstant hele filmen???)

Men alt i alt: Se Avatar. Det er en fantastisk filmopplevelse, en feelgood-film på flere måter. Om du befinner deg i en by der det er mulig, så bør du ABSOLUTT se den på kino i 3D mens du kan. Det er verdt det.

PS: Ja, og så er den HIMLA lang, så ikke drikk så mye i timene før...

Og så: The Imaginarium of Doctor Parnassus:

(Foto/Copyright: Walt Disney Studios Motion Pictures Norway)

The Imaginarium of Doctor Parnassus er nok først og fremst kjent som den siste filmen Heath Ledger spilte i før han døde, og forøvrig også den han døde før han var ferdig med. Sånt skjer. Men du store, den ble jo ferdig likevel! Ved at intet mindre enn 3 andre særdeles velkjente skuespillere, Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell, steppet inn og fylte ut de scenene han ikke ble ferdig med.

Sært, tenker du?

Å JA. Men ikke egentlig på grunn av det. For filmen er generelt preget av meget godt skuespill, av alle involverte. Og saken er den, at de scenene Ledger ikke ble ferdig med, var scenene som skulle spilles inn i et studio foran en greenscreen, altså scener der alt rundt skulle være animert. De scenene dukker opp i 3 ulike sekvenser hvor Ledger entrer et slags parallelt univers, men han er tilbake til sitt normale seg mellom dem, og derfor blir det overhodet ikke så rart som det kan høres ut som. Løsningen funker faktisk bra, og det blir ikke som om noen bytta ut skuespilleren midtveis, liksom.

Dessuten hjalp det nok kraftig at Ledger opprinnelig spilte karakteren sin eeekstremt likt Johnny Depp i Pirates of the Caribbean, og dessuten ligner både Johnny og Jude på Heath iført kostymene, så overgangen blir ikke så brå.

Så, da var det ute av veien. La oss så ta for oss selve filmen. For jeg ga et hint om at den var sær? La meg få si det mer konkret: Den er CRAAAAAZY. Særeste, mest spesielle filmen ever. Det vil dog ikke si av den typen sær film jeg vanligvis ser, ikke noen koselig-fransk-eller-spansk-film-særhet, eller lavbudsjetts-indiefilm-særhet. Oh no. Ei heller av sær-komedie-typen. Nei, dette er OVER-THE-TOP-ULTRACRAZY, med flere farger og mer gull og glitter og ekstra krem og bær på toppen enn du kan tenke deg.

Det er som om Monty Python parra seg med et sirkus, og så fikk de et kjærlighetsbarn som tok med seg noen uteliggere inn i Buckingham Palace, der de gjorde det om til Willy Wonkas sjokoladefabrikk, før de gravde et hull i kjelleren sånn at halvparten av figurene fra Alice i eventyrland kunne flytte inn. Deretter kjøpte de en hel kostymebutikk som de plasserte i den ene ballsalen, og den butikken eksploderte og fylte hele bygningen med galskap. Sånn omtrent er filmen. Og du vil ALDRI, aldri klare å få helt grep om handlingen.

Så, needless to say, I LOVED it...

Men bare en ting: HVORFOR i alle DAGER var det ingen som tenkte på at denne filmen burde vært i 3D? Alle de fantasisekvensene er spekket med fantastiske muligheter for 3D. Jaja. Uansett, se den, men husk å ikke drikke så mye på forhånd her heller, for den er lang, og ikke skyt meg hvis du ikke liker den for det betyr bare at du er litt for normal. Sorry. Get a life, liksom.

Precious

Har jeg forresten nevnt (nei, det tror jeg ikke at jeg har, så nå sier jeg noe jeg altså har tenkt på i maaange uker uten å fortelle dere. Damdamdam) at jeg KAN KNAPT VENTE til denne filmen kommer på norske kinoskjermer (visstnok 19. februar, men filmweb.no ser ikke ut til å ha fått det med seg?...)???

Precious virker som en FANTASTISK film (basert på den visstnok like bra boka "Push"). Og Gabourey 'Gabby' Sidibe, som spiller hovedrollen, er en av de kuleste filmstjernene jeg har sett på lenge. Hun er, kort sagt, ekte. Søk henne opp på youtube, og digg henne. Nå har jeg riktignok ikke sett filmen, men jeg lukter en gullfarget mann ved navn Oscar. Til både henne og opptil flere andre av skuespillerne. (Med mindre akademiet synes det blir litt for opplagt å gi den til hele industriens og publikums nye favoritt for sin aller aller første rolle noensinne, ca, da...)