På Fredag

Neida, det var ikke på fredag. Det var en annen dag. Men her en dag like før jeg forlot Tigerstaden, rakk vi å holde i hevd kollektivtradisjonen vår: Husholdet spanderer utemiddag på bursdagsbarnet! Nå har det seg nemlig slik at jeg hadde bursdag for to måneder siden...

JADA, vi er alltid tidlig ute.

Men anywayz, vi dro på T.G.I. Friday's på Aker Brygge. Egentlig skulle vi på The Nighthawk Diner på Grünerløkka, men der var det så himla ventetid for å få bord, så det droppa vi. Og siden jeg bare har vært på Friday's én gang før, og da bare spist dessert, måtte jo det rettes på.

Vi begynte med hvitløksnammenam:

Og så glemte jeg å ta bilde av resten av maten. Heh. Men kort sagt: Jack Daniel's-burgeren, MEN UTEN JACK DANIEL'S-SAUSEN, for det var TOMT!!! Hvordan kan en T.G.I. Friday's gå tom for Jack Daniel's-saus klokka åtte på kvelden?? Er ikke den sausen liksom trademarket deres? Ops, much? Ja, og så hadde jeg Friday's Sundae til dessert, men HVOR VAR COCKTAIL-BÆRET på toppen? Det var definitivt på bildet. Og det var derfor jeg bestilte greia! Men neeeeida det var vel oppspist av kokken, det da.

Riktignok ble alt gjort opp for ved at vi hadde verdens DÅRLIGSTE, mest KLUMSETE, MINST OPPMERKSOMME, mest FORVIRRA servitrise. Hun var svensk, snakket utydelig, forsto ikke norsk, og tok feil bestilling hver bidige gang. Og sølte melk på seg og sånn...

HAHAHAHA det var dødsgøy. Ubegripelig elendig servicemessig, men hun bidro med så masse underholdning og ikke minst sparte oss for så masse tips at det var en av de morsomste og beste kveldene ute på lenge.

Åja, og så reisefølget, selvfølgelig, de bidro jo til at kvelden ble ganske grei, de også. Ikke minst siden de betalte:

Takker, bukker og zeez til høzten! Minus Jan Egilzen, da, for han flytter jo over veien. Nestemann til å ha bursdag er nysamboer Øystein i sommer, og deretter Christel. SMATT.

Bartz!

Så i det siste har jeg satt alle kluter sammen til et seil for å få mest mulig vind i seilduken sånn at jeg blir ferdig med en hel masse før påske og dermed kan nyte en storslagen, heidundrende påskeferie. Det var en noget lang setning.

Så derfor har jeg, som dere kanskje har notert dere, neglisjert this here little blog. Oui?

Men nå skal jeg fortelle dere om da jeg for sånn ca to uker siden besøkte City Of Mustaches, aka Nidaros.

Først og fremst: Vi så, tragisk nok, knapt snurten av leppedun!

Men vi så masse anna flott, og hadde det generelt festlig. Hvem, spør du? WELL, mich og Zynnove aka Åsta aka Glynnis Gørr og Hannderresi Marie aka Magda aka Doris Ultra, zu klaar!

Jeg tok skammelig få bilder. MEN:

Vi spiste middag 74 meter over bakken som ekte turister i Tyholttårnet:

Og så så vi Alice in Wonderland i 3D på Prinsen Kino! FLOTTE GREIER:

Og såååå spiste vi Bolivias nasjonalrett i form av en så å si identisk chilensk rett på den FABELAKTIGE chilenske restauranten Matute, som sterkt anbefales for alle:

Yumyumyum!

Ellers gjorde vi følgende:

• Gikk en lang og kald, men ytterst trivelig spasertur
• Besøkte FABRIKKUTSALGET TIL NIDAR OH FRYD OCH GAMMEN!!!!! Jeg kjøpte følgende: 1 stk Bocca, 1 stk marsipangris med sjokoladetrekk, 4 stk Extra drops. Slo meg løs, med andre ord.
• Shoppa i bruktbutikk. WE'LL GET BACK TO THAT LATER.
• Lagde fiskemiddag.
• Drakk VERDENS BESTE (ca. Trondheims beste, i alle fall) sjokoladebanan-milkshake på det ultrakule etablissementet Pair-a-dice, en gjennomført 50-tallsdiner, komplett med både betjening og klientell i hovedsakelig femtitallshår og ditto klær. For ikke å nevne de grenseløst flotte toalettene, hver bås innredet etter sitt eget tiår. Finfine greier. Og ja, milkshaken var av type blodproppinduserende, i høye milkshakestettglass, med mengder av krem, tuttifruttistrøssel og en kirsebær som var sukra herfra til Afrikas horn. HEAVEN. Anbefalt for alle som ikke er melkeallergikere.
• Lå i en haug og spiste snop mens vi så på 21 Jump Street, Pirates of the Caribbean og Two Fat Ladies.

Åja. Og så fikk jeg med meg en bursdagsgave, for HEIHEI jeg har bursdag om ganzke nøyaktig en måned! Jeg ønsker meg verdensfred (HARRHARRHARRHARRHÅHÅHÅHÅHÅHOOOOOO!!!!! *eg døyr*). Gaven har jeg allerede åpnet, for jeg var fullstendig inneforstått med hva den inneholdt, og kunne ikke vente:

Du vet kanskje ikke hvem the Two Fat Ladies er? Å, de er ingen ringere enn verdens BESTE tv-kokker GJENNOM UNIVERSETS HISTORIE. Vent, de fortjener selvsagt FEITE BOKSTAVER (togduan?).

Så om noen lurte, da, så går sjargongen i heimen nå along the lines of "more lard", "rrrreally GOOD bacon", "LOVELY", "that looks MARVELLOUS", "you simply cannot get enough prunes", "and just a few anchovies and we're done". Jadda, kvaliTET.

4 kilo

Fire frekke kilogram. Sånn omtrent. Det klarte jeg altså å pakke på meg I LØPET AV UNDER 2 DØGN. Hvordan det er mulig? Aner ikke. Mistenker at det blir en ZMULE verre å få dem av igjen. Håper bare jeg fremdeles kommer inn i dressen til bryllupet neste helg...

Men HALLO. Can you blame me? Observer:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Ops, her hadde jeg fortært et FJELL av kjøtt før jeg rakk å ta bildet...)

 

 

 

 

 

 

 

Her mangler litt. Jeg innrømmer det. Jeg har dessverre intet bevis for et rekesmørbrød, et par ekstra lass med frokost, et ekstra kakestykke og et ekstra lass KJØTT. Men noe sier meg at dere skjønner tegninga. Jeg bare nevner det igjen: Vi var ombord i ganske nøyaktig 44 timer. Under to døgn.

La meg oppsummere:

 

Takk for oppmerksomheten.

Tilbakeblikk oppgaveuke08 #3

De som kjenner meg litt godt, vet at jeg har en noget unik mening om en ganske bestemt sak. Nemlig at marsipankake (som forøvrig i høyeste grad er godt til enhver tid og enhver anledning, og aldeles sannsynligvis noe av det smarteste universet har prestert siden gummihjulet) smaker aller best om morgenen. Og at INGENTING overgår marsipankake (eller til nøds bløtkake) til frokost. Da snakker vi perleporten og gullbelagte gater i mitt sinn, for å si det sånn. Så selvsagt grep jeg anledningen på shoppingtur med mamsenbamsen. Det du ser under er meg i mitt rette element: Marsipankake, eller i dette tilfelle bananmarsipankake-som-smaker-så-søtt-at-man-får-piggsveis-av-mindre til frokost, bistått av en kopp nydelig te med argentinsk honning (ja, den må være argentinsk). Røske.

Ingen har NOENSINNE hevdet at jeg var normal. Men hvorfor i all verden være det, når man kan bli smellfeit og lykkelig istedenfor?

McJapan, baby!

Ja, jeg vet. Jeg har knapt nok nevnt Japan her på bloggen siden vi returnerte til Norge. Det er ikke fordi jeg ikke har mye å dele, og heller ikke fordi jeg sparer all juicen til siembra.no. Ånei. Det er vel heller siembra.no som bør spares for juicen. Men det er nå engang slik at enkelte ting formidles best med bilder, og da kanskje spesielt reiser. Og hittil har jeg ikke hatt bilder. Men NÅ! Nå har jeg det. Endelig er flyttesjauen ferdig, og jeg har fått tid til å legge inn bildene Leif sendte meg i forrige uke. Derfor:

En av de (mange) store opplevelsene i Japan var dagsturen til Hiroshima. En vakker by, med en mektig historie å fortelle. Den fortalte de forøvrig veldig bra, med flotte monumenter og et knallbra museum. Men det var en annen opplevelse som kanskje sitter like godt igjen hos meg - nemlig besøket på en av byens McDonald's.

Jeps, du leste riktig. Det har seg nemlig sånn at en av mine reisekompanjonger, den eminente Leif Thorsen, er en ytterst matskeptisk person. Han hadde en reiseregel som lød som følger: Minst ett McDonald's(e.l.)-besøk daglig, så Leif kan bli mett. Nå var det ikke alltid vi klarte å overholde regelen, men vi gjorde da et tappert forsøk. Dermed endte vi opp på McDonald's-restauranten på shinkansen-stasjonen i Hiroshima. Og det var der det skjedde, noe jeg aldri trodde jeg skulle få se. Et McDonald's-kjøkken som formelig oste, ikke av matfett og kalorier, men av stil og klasse. Jeg kødder ikke. De McDonald's-ansatte var kledd som flyvertinner:

For det første var det overraskende nok at skoene ser ut til å være riktig størrelse. Det i seg selv er jo en sjeldenhet i Japan. Og godt var jo egentlig det, for TENK DEG hvor enkelt det må være å manøvrere de fettete flisene der med lysets hastighet midt i lunsjtida. Omtrent like enkelt som å spille golf med et nyklekket hønseegg uten å lage eggerøre.

Forresten så opplevde jeg noe særdeles overraskende mens vi satt og spiste. Jeg ante fred og ingen fare, og så plutselig kommer Rachael Lampas stemme strømmende over høytalerne. En vakker ballade. Om Jesus & Gud og sånn (Rachael Lampa er, for dem som ikke kjenner til henne, en veldig kjent, amerikansk kristen-popartist. Med ganske så tydelig kristenprofil). Wow, tenkte jeg. Ifølge Håvard aner ikke japanere hva de egentlig hører på, de bare digger det fordi det er amerikansk og høres kult ut. Ergo kan du plutselig høre Kirk Franklin over høytalerne i hiphop-sjapper. Men likevel. Guds ord vender jo ikke tomt tilbake. Hvem vet. Det er i alle fall ikke negativt.

Men snakker om mat. Leif var aldri lykkeligere enn i slike salige øyeblikk. Endelig mett, liksom, og i en sådan stund formelig lyste gutten. Bare se:

Men det hører da også med til historien at gutten har den vestlige verdens minste magevolum. Tre pommes frites og et par sylteagurker og han var mett. Sånt skjer.

Nam. Nam. Nammm.

Jeg spradet en tur ned til Ferskvarehuset Centra ved Colosseum i dag. Og hva fant jeg? Intet mindre enn det som herved er min nye favorittis. Uten sidestykke. Ingen over, ingen ved siden.

Den heter Charlottes Iskrem, og hittil har jeg bare smakt sjokolade, men jeg har ingen mistanker om at de andre smakene er mindre superbe. Den var gooooood. Og så er den NORSK! Fra Vågå av alle ting, altså helt helt helt øverst i Gudbrandsdalen. En liten iskremprodusent som satser på iskrem av typen super premium, altså den høyeste kvaliteten fløteis. Som de selv sier, bruker de massevis av fersk fløte (langt mer enn vanlig), mye mindre luft enn vanlig, og en god del mindre sukker enn vanlig. Og hvilket resultat!

Om du bare skal spise én is i ditt liv, la dette bli den utvalgte:

Krise i livet: Den finnes foreløpig bare utvalgte steder på Østlandet. Og så i Vågå da. Finfint så lenge jeg er her i Oslo, men hvordan skal jeg overleve sommeren??? Jeg må starte egenproduksjon.

Grillings i den grønne lille fisen av en wannebe-Torshovdalen-dal bak blokkene i Kirkeveien...

ENDELIG ER SOMMEREN KOMMET! Nei, det er ikke sommer. Og ja, jeg vet at det strengt tatt bare er våren som (så vidt) har kommet til Oslo. Men jeg er sunnmøring. Det er varmere og mer sommerlig enn jeg er vant til midtveis i juli, så vennligst bær over med min ekstatiske overdrivelse: HAAAALLELLLLUUUUJJJAAA!!!!!

Jess, vi var altså i en liten grønn flekk i dag. Nærmest som en midtrabatt, eller som en forvokst grøft bak en liten parkeringsplass. Nå er jeg muligens en smule bortskjemt med vår berømte hage Torshovdalen, men hallo. Det finnes virkelig ikke noe bedre parkområde i denne byen. Uansett, det funket til sitt bruk, og var ubestridelig kozen. Dette var jo for min del ÅRETS FØRSTE GRILLINGS! Sesongen er herved kickstartet, og lista lagt høyt. Dagens tilstedeværende var: Meg, Mariann, Jan Egil, Anna Birgitte, Helge og en drøss blonde chicks fra Kirkeveien, hvis navn jeg ikke har helt styring på, og såvisst ikke hvem som er hvem. Men nok snakk, here comes the bildebevis:

Grillen vår (min og Marianns) var en regelrett PARODI på konseptet engangsgrill. Den inneholdt MAKS SJU bittesmå biter kull:

Pakken lovet at den skulle gi 1,5 timers grilltid. HAH! Ja, såpass bør det da virkelig være når det tar minst en halvtime å få en stakkars grillpølse sånn noenlunde anstendig lunket. På hver side. Så etter hvert innså jeg og kyllingfiletene mine at slaget var tapt, og annekterte et hjørne av nabogrillen:

Mariann var i likhet med meg aldeles BESTYRTET over uanstendigheten og uhøviskheten ved å tilby noe så overmåte übercrappy for salg i norsk dagligvarehandel (Bunnpris er herved for evig og alltid dumpet som engangsgrill-leverandør):

Jan Egil, derimot, moret seg kongelig over å fotografere oss i vår smerte:

MEN! Det skal mer til for å bekjempe en fighter som meg når det gjelder MAT. Jeg har en gourmets stayerevne!! Så jeg vant over motgangen og ble til slutt mett:

Og det var GODT! Namnam osv. Absolutt klar for å gjenta bedriften.

Moro på julebordet

Wallmans ligger i en gammel mølle ved en foss i Akerselva...

Showet har ikke starta enda... Amfiteaterrestaurant i heftig cruiseshipstil!

WOHOO SHOWET HAR STARTA!

Hyllest til Wenche Myhre.

ABBA-nummeret.

Konseptet er altså show, mat, mer show, mer mat, mer show osv... Artistene (som holder SINNSYKT høyt nivå), serverer bordene på bunnplanet mellom showavdelingene. Fantastisk show, gjennomsnittlig mat til restaurant å være.

Menyen:
Grov tomatsuppe med tapas (smakte kokte tomater, men tapas-osten var god)
Grøtet sjampinjongsuppe (mmmmm!)
Lammesteik (god, men ikke sinnsykt)
Sjokolademousse (OH BABY!)

Etter showet var det disco, de ryddet gulvet rundt scenen. Vi kapret scena og danset i vei der, moro. Men jeg takket for meg etter ca en time, og var i seng før 2. Funket fett for meg.

Familieferie

I dag var jeg på familieferie. Til BYYN (byen). BYYN, det er Ålesund. Den beste plass på denne jord. Og herved vil jeg slå om.

For vi spiste fish&chips. Å e ELSKA fish&chips. I Ålesund, vel å merke. E har blitt fortalt at d egentli e London som e fish&chips-hovedstaden. Men Ålesund e åsså berømt for nettopp d. Eller dvs d vet e egentli ingenting om, men fish&chips e i allefall å få kjøpt på flere gatekjøkken i BYYN, å d e GODT! Før i tida, da e va i min spede barndom, va BYYNs beste fish&chips å få kjøpt i ei lita bod rett ve Statoil i sentrum, å d va en danske som lagde den. I følge mamma brukte han muligens hyse eller eventuelt d han fikk tak i, i motsetning til no som d bare e torsk dei bruka. Dansken hadde BYYNs absolutt beste, å han gjor d skikkli å, pakka d inn i avispapir å heile greia. Men han e visst pensjonert. I dag e BYYNs beste fish&chips å få hos Jafs Hellebroa, eller Brokiosken hete den kanskje. Dreve av sønnedøtrene til ho tante Olga, for dei som måtte være fullstendi inne i dei mer perifere delane av undertegnedes slektstre. Fisken va krittkvit å safti, remuladen namnam, å alt va bra. Bortsett fra at dei va gnien me eddiken. Smakte nesten ikke eddik. D va en ny oppdagelse, dei har ikke vært gnien på den før, men e vil herved notere me at neste gang skal e be spesielt om godt me eddik. For dei som ikke har smakt fish&chips før, så e d altså frityrsteikt fisk, pommes frittes å evt remulade, godt overspruta me eddik. N-A-M!!! I tell you. Men ikke våg å kjøp d nokke anna sted, skuff i fylke om d e å få kjøpe over d ganske land altså, for såfremt du ikke e i England e d Ålesund som gjelde i så måte. Uansett, på tide me et avsnitt.

Sånn. Så vi va på familieferie til BYYN i dag. Vi bor jo i Ålesund da, men BYYN, d e jo liksom sentrum. D va flott vær, solskinn til tross for dårli værmelding, å ganske mye vind. Men den va mild å deili. (Sidenote: E å mamma å Birk va forresten på Tueneset i går å gikk tur å rasta me litt mat å sånn, å TIDENES sted, koffor e e der så sjelden? Fint vær da å altså, d va på en måte d som rettferdiggjorde digresjonen. Uansett. Digresjon slutt.) Så der satt vi, heile familien på rad å rekke på en benk i BYYN å spiste fish&chips å drakk brus å så utover Brosundet å titta på turistane å sånn. Så spaserte vi langs brygga å Ålesundet, bort til Hurtigrutekaia som har et navn som e ikke huska, å der sto vi å så på Hurtigruta som kom å han Jan Arild Hagen som trofast tok imot den. Vi så ho Astrid Overaa ute på kaia, ho hadde campa der me den lilla varebilen sin å satt i sola å røyka. Flott me sånne heilfrelste bybarn, men en smule mystisk at ho hadde dratt me se bilen halve byen rundt bare for å ta se en røyk ve den rosa bakdøra på 62gradenord-bygge, når Teaterfabrikken ligge heilt på andre sida av sentrum. Menmen. Deretter dukka han Vidar opp (typen til søstern), å vi kjørte opp på Fjellstua, kjøpte is å nøyt utsikta (å isen). Gikk en tur opp på Kniven gjor vi, å prøvde dei fleste av benkane. Så dro vi hjem. Jadda. D skal ikke mye til. Men HÅDDU, e elska dinne byen. BYYN!

Forøvri da, så sto e der ytterst på Hurtigrutekaia, rett overfor Molja, å der blåste jo FORHOLDSVIS friskt i dag da. Å der sto e, lokte øynene å pusta inn, å tenkte: Om ei uke e e i Oslo igjen, å du heidundrande, en ting e no jallfall sikkert: D e ikke så go luft der nei!

Alt i alt en FOLE KAULE dag. (Forresten, finnes d nokke levende menneske i BYYN som faktisk bruka d uttrykke uten at d e på tull?)

Bespist: Onkel Donald

Jeg har en idé. Mer enn det, jeg har en plan. En ny blogginnleggskategori (oi, langt ord) faktisk. Jeg vil skrive om steder jeg har spist. - Spist ute, altså, ikke at jeg ville finne på å spise et helt sted eller noe. Jeg har mer enn nok med en middels burger. - Og jeg døper den Bespist.

Bespist: Onkel Donald!

Onkel Donald er både et spisested og et utested, jeg antar det avhenger både av når på dagen og når i uka en er der. En gjennomsnittlig onsdag kveld var det et særdeles rolig og avslappende sted. Perfekt for en hyggelig drink eller et godt måltid med en eller flere gode venner, og den gode samtalen. Mindre perfekt for utagerende festing.

I mitt tilfelle var anledningen et finere måltid med Jan Egil, Maren, Silje & Maria, dresskode fin. Dvimts(DetVilIMittTilfelleSi). dress, vintageskjorte fra UFF, hvite tennissokker og lave, svarte Converse. Og brylkremsleik med sideskill. Hot.

Førsteinntrykk: Fint sted. Kult interiør, fancy toaletter, gode stoler. Fresh bar midt i lokalet, som forøvrig var i flere nivåer og ga det store åpne rommet en intim feel. Rødlig oransje, brunt, gulskjær, dyplilla og mørkt tre. Kult. Veggen foran toalettavdelingen var formet som en enorm halv Donald-tversover. Elegant og morsomt, akkurat som menyene i form av små oransje album.

Service: Hyggelig betjening, passe oppmerksom uten å bli slitsom. Raskt på pletten i rette tid, men tatt i betraktning det lave gjesteantallet ikke raskere enn hun burde. Litt i kjappeste laget med å ta opp bestilling, og litt mer kunde-høflighet er mer etter min smak. Men det er bare meg, naturlighet og vennlighet er absolutt positive egenskaper.

Mat: Svært namnam. Ikke akkurat fast-food, men til gjengjeld en fryd for smaksløkene. Min meny: Frutti del Mar (pasta&gulrotstrimler med blåskjell, hjerteskjell og skampi i hvitvins- og urtesaus) med Farris Bris, Sjokoladefondant med bjørnebær&vaniljeis og en Cortado. Utsøkt fra ende til annen. Snasne blåskjell. Litt mye kanel i sjokoladefondanten, men fremdeles delicioso. Etter sigende var laksen og browniesen med blåbærsorbet også meget tilfredsstillende, Silje stilte seg mer skeptisk til grillspydene av lam eller noe sånt. Hun gjemte restene under Couscousen som hun heller ikke likte... Ikke den største menyen, men likevel god variasjon i utvalget.

Atmosfære: Dempet belysning, rolig og behagelig stemning. Pop på høytalerne, men i passe bakgrunnsvolum. Perfekt for samtaler av det mer hyggelige slaget.

Konklusjon: Gudd. Anbefalt. Vi hadde pynta oss, men det var både folk i t-skjorte og folk i dress med slips i lokalet. Passer for det meste og de fleste, både unge og eldre. Passe pris. Gudd.