Årets Oscar-utdeling er nå i helga. Kongens tale, som jeg så i forgårs, er storfavoritt med hele 12 nominasjoner, og har allerede vunnet både det ene og det andre. Den har fått flere beste film-priser, og Colin Firth har vunnet både Golden Globes, SAG Awards og BAFTA for beste mannlige hovedrolle - i tillegg til at filmen vant en SAG for beste ensemble.
Nå mener jeg så absolutt ikke at man bør se en film - eller at en film nødvendigvis er bra - bare fordi den har vunnet en bråte med priser. Men folkens, jeg krysser fingrene for at Colin Firth vinner en Oscar også, for det fortjener han.
Kongens tale er et historisk drama, et slags kostymedrama - og som vi alle vet: INGEN gjør kostymedrama bedre enn engelskmennene. Nå er det riktignok ikke snakk om gedigne krinolinekjoler og Jane Austen-tendenser, men snarere 1930-tallet. En vakker, vakker tid, sånn rent estetikk-messig, ikke minst i de royale kretser.
Så, til saken. Kort fortalt er Kongens tale basert på den sanne historien om Kong George VI (pappa'n til dagens Dronning Elizabeth, som ble konge fordi storebror Edward ikke holdt ut mer enn et knapt år før han abdiserte for å få gifte seg med sin (etter hvert) to ganger skilte amerikanske elskede Wallis Simpson). Filmen utspiller seg i hovedsak fra tiden før faren kong George V dør, og til begynnelsen av George VIs regjeringstid (han dumpet ganske fort borti en aldri så liten krig med Tyskland, kjent som WWII).
Greia da, eller ugreia, om du vil, var at George, eller prins Albert Frederick Arthur George, Bertie blant venner, stammet. Han hadde stammet siden han var barn, noe som for så vidt ikke var så problematisk så lenge han kunne leve et tilbaketrukket familieliv med få offisielle plikter (selv om fyren åpenbart var den mest oppegående og fornuftige av brødrene). Men akk, så er det den teknologien. Plutselig må de kongelige gjøre noe mer enn å vinke fra en balkong - de må tale! På dette flotte nye mediumet kjent som RADIO! Ukult, tenkte Bertie...
Talingen går, ikke overraskende, ikke spesielt bra. Og det er jo lite gunstig, så det må gjøres noe med. Enter: En uortodoks talepedagog. Og en underfundig blanding av humor, gripende nærhet og storslått historisk drama.
Filmen forteller på et vis flere parallelle historier, med den voksne, alvorlige, usikre og stolte Prins Albert, Hertug av York som kjemper for å få bukt med stammingen som hoveddrivkraft. Men samtidig følger vi utviklingen i et monarki i krise, en nasjon i en usikker situasjon, og den gradvise utviklingen innad i familien som parallelt med at prinsens frustrasjon stiger, gjør det tydeligere og tydeligere hvor nødvendig det er at han klarer å vinne over stammingen. Fordi han liksom risikerer å bli familiens og hele det britiske imperiets overhode og alt det der da, vet du.
Kongens tale er en utrolig god og fin film. Den er både varm, ektefølt, inspirerende, lærerik og morsom. Hele kinosalen lo høyt flere ganger i løpet av filmen, og det var mye humring i seteradene. Samtidig er det alt annet enn en komedie - det er mest av alt en familiehistorie, og en historie om en personlig kamp.
Og så er det så FANTASTISK når man får storfilmer der de fleste hovedrollene innehas av godt voksne skuespillere. Det er faktisk en grunn til at de skuespillerne fortsatt er i jobb, at de har holdt ut i bransjen: De er de beste. Og de har foredlet kunsten gjennom flere tiår i yrket. Sånt blir det brilliante skuespillerprestasjoner og rolletolkninger av. Colin Firth gjør en sensasjonelt god figur som den komplekse personen den kommende kongen var, Geoffrey Rush brillierer som en slags godmodig og mer ekte utgave (det er jo tross alt en sann historie) av professor Higgins fra My Fair Lady, og Helena Bonham Carter, som vi ellers kjenner som den fabelaktig eksentriske kona og musen til den minst like eksentriske regissøren Tim Burton, fremstiller den kvikke Elizabeth, Duchess of York (senere dronning Elizabeth, dronningmoren) på en utsøkt balansert og avstemt måte.
(Og så må jeg bare si at hvis rolletolkningene i denne filmen er i tråd med hvordan personene faktisk var (og det skal de visstnok være), hadde dronningmoren jammen både bein i nesa, glimt i øyet og et særdeles stort talent til å balansere verdig, kongelig distanse med varme i de rette øyeblikkene! Man ser helt tydelig begge foreldrenes personlighet i den nåværende dronning Elizabeth, for å si det sånn.)
Så. Nok sagt. Konklusjon: Kongens tale er en stor film, vel verdt å se.
(P.S.: Dronning Elizabeth ble tilsendt to kopier av filmen, og kilder ved hoffet har rapportert at hun har sett den og ble rørt av filmens fremstilling av faren. Så med andre ord: Approved by her Majesty the Queen. Not too shabby...)
(Alle foto og filmklipp: Filmweb.no)