Sett: Kongens tale (The King's Speech)

Årets Oscar-utdeling er nå i helga. Kongens tale, som jeg så i forgårs, er storfavoritt med hele 12 nominasjoner, og har allerede vunnet både det ene og det andre. Den har fått flere beste film-priser, og Colin Firth har vunnet både Golden Globes, SAG Awards og BAFTA for beste mannlige hovedrolle - i tillegg til at filmen vant en SAG for beste ensemble.

Nå mener jeg så absolutt ikke at man bør se en film - eller at en film nødvendigvis er bra - bare fordi den har vunnet en bråte med priser. Men folkens, jeg krysser fingrene for at Colin Firth vinner en Oscar også, for det fortjener han.

Kongens tale er et historisk drama, et slags kostymedrama - og som vi alle vet: INGEN gjør kostymedrama bedre enn engelskmennene. Nå er det riktignok ikke snakk om gedigne krinolinekjoler og Jane Austen-tendenser, men snarere 1930-tallet. En vakker, vakker tid, sånn rent estetikk-messig, ikke minst i de royale kretser.

Så, til saken. Kort fortalt er Kongens tale basert på den sanne historien om Kong George VI (pappa'n til dagens Dronning Elizabeth, som ble konge fordi storebror Edward ikke holdt ut mer enn et knapt år før han abdiserte for å få gifte seg med sin (etter hvert) to ganger skilte amerikanske elskede Wallis Simpson). Filmen utspiller seg i hovedsak fra tiden før faren kong George V dør, og til begynnelsen av George VIs regjeringstid (han dumpet ganske fort borti en aldri så liten krig med Tyskland, kjent som WWII).

Greia da, eller ugreia, om du vil, var at George, eller prins Albert Frederick Arthur George, Bertie blant venner, stammet. Han hadde stammet siden han var barn, noe som for så vidt ikke var så problematisk så lenge han kunne leve et tilbaketrukket familieliv med få offisielle plikter (selv om fyren åpenbart var den mest oppegående og fornuftige av brødrene). Men akk, så er det den teknologien. Plutselig må de kongelige gjøre noe mer enn å vinke fra en balkong - de må tale! På dette flotte nye mediumet kjent som RADIO! Ukult, tenkte Bertie...

Talingen går, ikke overraskende, ikke spesielt bra. Og det er jo lite gunstig, så det må gjøres noe med. Enter: En uortodoks talepedagog. Og en underfundig blanding av humor, gripende nærhet og storslått historisk drama.

Filmen forteller på et vis flere parallelle historier, med den voksne, alvorlige, usikre og stolte Prins Albert, Hertug av York som kjemper for å få bukt med stammingen som hoveddrivkraft. Men samtidig følger vi utviklingen i et monarki i krise, en nasjon i en usikker situasjon, og den gradvise utviklingen innad i familien som parallelt med at prinsens frustrasjon stiger, gjør det tydeligere og tydeligere hvor nødvendig det er at han klarer å vinne over stammingen. Fordi han liksom risikerer å bli familiens og hele det britiske imperiets overhode og alt det der da, vet du.

Kongens tale er en utrolig god og fin film. Den er både varm, ektefølt, inspirerende, lærerik og morsom. Hele kinosalen lo høyt flere ganger i løpet av filmen, og det var mye humring i seteradene. Samtidig er det alt annet enn en komedie - det er mest av alt en familiehistorie, og en historie om en personlig kamp.

Og så er det så FANTASTISK når man får storfilmer der de fleste hovedrollene innehas av godt voksne skuespillere. Det er faktisk en grunn til at de skuespillerne fortsatt er i jobb, at de har holdt ut i bransjen: De er de beste. Og de har foredlet kunsten gjennom flere tiår i yrket. Sånt blir det brilliante skuespillerprestasjoner og rolletolkninger av. Colin Firth gjør en sensasjonelt god figur som den komplekse personen den kommende kongen var, Geoffrey Rush brillierer som en slags godmodig og mer ekte utgave (det er jo tross alt en sann historie) av professor Higgins fra My Fair Lady, og Helena Bonham Carter, som vi ellers kjenner som den fabelaktig eksentriske kona og musen til den minst like eksentriske regissøren Tim Burton, fremstiller den kvikke Elizabeth, Duchess of York (senere dronning Elizabeth, dronningmoren) på en utsøkt balansert og avstemt måte.

(Og så må jeg bare si at hvis rolletolkningene i denne filmen er i tråd med hvordan personene faktisk var (og det skal de visstnok være), hadde dronningmoren jammen både bein i nesa, glimt i øyet og et særdeles stort talent til å balansere verdig, kongelig distanse med varme i de rette øyeblikkene! Man ser helt tydelig begge foreldrenes personlighet i den nåværende dronning Elizabeth, for å si det sånn.)

Så. Nok sagt. Konklusjon: Kongens tale er en stor film, vel verdt å se.

(P.S.: Dronning Elizabeth ble tilsendt to kopier av filmen, og kilder ved hoffet har rapportert at hun har sett den og ble rørt av filmens fremstilling av faren. Så med andre ord: Approved by her Majesty the Queen. Not too shabby...)

 

 

(Alle foto og filmklipp: Filmweb.no)

Uh, ops?

Så jeg klarte det ikke i år heller. Det skjer hver gang, så snart mammutsalget smeller i gang skjelver jeg i buksene. Og skyr bokhandler med alle midler.

Men akk.

I dag måtte jeg på Akademika for å kjøpe - wait for it - LITTERATURVITENSKAPELIG LEKSIKON!!! Ja. Det høres forferdelig ut. Det er en skam. Og det er latterlig. Og grusomt. Derfor tillot jeg meg en aldri så liten runde rundt salgsbordene som trøst.

Jeg endte opp med følgende:

Ok, så "Shantaram" der nede i midten var ikke på Mammutsalg, men jeg hørte om den første gang for et par uker siden i bursdagen til søskenbarnet mitt, da hun fikk den i gave av noen. Som sa at den var superawesome. Noe også en hel bråte med anmeldere og en skokk med lesere ser ut til å ha ment, for den har solgt i bøtter og spann og fått masse bra kritikk. Så siden Akademika hadde den som februartilbud utenom salget så slo jeg til, jeg! Satser på at jeg kommer til den i rekka over mine millioner-av-uleste-bøker-som-jeg-har-kjøpt-og-som-bare-står-og-venter-i-bokhylla om noen år...

Uansett. Mammutsalg, altså. En svøpe og en velsignelse.

Sett: Norwegian Wood

Haruki Murakami er min absolutte favorittforfatter. En av de store gledene mine i livet (det er kanskje å ta litt hardt i, men dere forstår hva jeg mener) er at jeg, fordi jeg i min litteraturstudenttilværelse har så lite tid til å lese ting som ikke er pensum, på langt nær har rukket å lese alle bøkene hans enda. Jeg har flere uleste som står og frister i bokhylla mi, og flere som jeg ikke har skaffet meg enda - og nå er en ny trilogi han har skrevet, og som visstnok skal være knallbra, på vei.

Med andre ord har jeg sykt mye bra å se frem til der.

Med andre ord: Awesomeness.

Den første Murakamiboka jeg leste var, som for ganske så mange andre nordmenn, Norwegian Wood. Som ikke har noe med norsk tre å gjøre, og heller ikke så mye med Beatles-sangen ved samme navn, bortsett fra at personene i boka liker den. Uansett, den boka er for så vidt litt spesiell i Murakamisammenheng, siden det er den eneste fullstendig realistiske romanen han har skrevet. Og i tillegg til det er den en nytelse å lese. OG NÅ ER DEN KOMMET SOM FILM!!!

Jeg så den i kveld, fordi den ble vist på en filmfestival på Gimle Kino, dere andre må vente til den har vanlig norgespremiere i mars. Og det er bare å begynne å vente. Lengte, faktisk. I mellomtida kan dere for eksempel lese boka, eller hvis dere, som meg, leste boka for minst ti år siden, kan dere friske opp hukommelsen med å lese om den på wikipedia.

Så. Litt om filmen. Egentlig har jeg ikke så mye å si, annet enn at den på ingen måte skuffer i forhold til boka (selvfølgelig kan det hende den hadde gjort det hvis jeg hadde hatt boka litt mer friskt i minnet, men egentlig tror jeg ikke det). Jeg er jo veldig glad i japanske filmer generelt sett, da, og denne er absolutt av ypperste klasse. Jeg tror ikke jeg hverken vil eller gidder eller klarer å si så mye om hva den handler om (dere kan heller lese litt om den i dette intervjuet med regissøren, som forresten ikke selv er japansk), men den er melankolsk, vakker, sår og gripende. Og håpefull - på en måte. Og så er det Japan. Som bare tar pusten fra deg, samme om det er midt oppe i fjellene eller i et nedslitt studentinternat i Tokyo. Her kommer noen flere bilder:

Foto: Filmweb.no / wlicious.org

Kort sagt: Den er fantastisk. Du bør se den. Premiere 18. mars.

 

Januars bøker

Min brilliante og ytterst beleste partner-in-so-many-crimes-against-humanity Hanna Marie er mitt lesehest-forbilde nummer 1, tror jeg. Og hun har et fast månedlig innlegg på bloggen sin der hun kort rapporterer om de bøkene hun har lest den siste måneden. Det har aldri falt meg inn å gjøre noe lignende, jeg har som oftest heller blogget en bok eller to etter å ha lest den - for i motsetning til henne har jeg ikke for vane å lese ENORME mengder bøker i ett sett. Eller, jo. Men vanligvis er det pensum, og vanligvis er ikke nevnte pensumet så altfor skjønnlitterært (ja, jeg er klar over at jeg i navnet er litteraturstudent...).

MEN!

NÅ KAN JEG FAKTISK LAGE ET SÅNT INNLEGG MED VERDIGHETEN I BEHOLD!!! For i januar leste jeg intet mindre enn SJU bøker! Riktignok var seks av dem pensum (jfr. forrige innlegg), men det teller jo når det er skjønnlitteratur heller enn teoribøker! Har jeg nevnt at jeg digger pensumlista mi i Multicultural American Literature? Herrhliga London, altsuh! To the hills we go:

Første bok ut var The Reluctant Fundamentalist av Mohsin Hamid. Den handler om en dude fra... Jeg tror det var Pakistan, som forteller historien sin til en navnløs amerikaner han treffer på i...øh, Pakistan, hvis det var Pakistan  han var fra. I en stor by der i strøket, i alle fall. Han inviterer ham med på først te og så middag på en restaurant, og forteller historien sin mens kvelden siger på. Og historien hans er en historie om desillusjon, på en måte. Om hvordan han kom inn på et Ivy League-universitet og dro til USA for å studere, gjorde det veldig bra, fikk seg en kjempejobb på Manhattan. Traff en jente som han ble forelska i. Men hun hadde problemer, depresjoner, som hun slet med. Han fikk henne liksom aldri helt, og til slutt mistet han henne for godt, for å si det litt kryptisk. Og i mellomtiden kom 9/11, eller 11/9 som det blir på norsk. Og etter hvert ble han mer og mer forvirret, mer og mer desillusjonert, og endte opp med å reise hjem igjen, med et dypt komplisert - har vi et godt ord for conflicted på norsk? - forhold til Amerika - landet han både er glad i og, om ikke hater, så er dypt uenig med.

Det er en litt spesiell bok. Den er tankevekkende, og handler vel egentlig om at det er mennesker, rasjonelle mennesker, på begge sider, og at ikke alle fundamentalister automatisk er hjernevaskede terrorister. Og at vi i Vesten kanskje er litt vel paranoide? Eller kanskje ikke helt det, mer at vi er ukritisk mistenksomme, eller noe i den duren. Uansett. Temaet og måten det var behandlet på likte jeg veldig godt. Det jeg ikke likte fullt så godt var stilen. Boka er godt skrevet, men den er litt slitsom å lese selv om den er kort. For den er fortalt utelukkende i førsteperson, og de gangene fortelleren vender tilbake til nåtiden og samtaler litt med amerikaner-tilhøreren, får vi bare vite hva han sier, ikke svarene til amerikaneren. Det blir litt... klaustrofobisk å lese, liksom. I tillegg har fortelleren et litt oppstyltet engelsk, fordi han har lært seg "perfekt", men litt stivt engelsk, som så i årene etter at han forlot Amerika har blitt enda stivere. Det er imponerende hvor realistisk forfatteren har klart å matche fortellerstemmen til den kompliserte fortellerkarakteren, men det blir likevel litt tungt å lese. Men uansett: Boka var interessant, og som sagt ganske kort, så vel verdt å lese.

(Oi, det ble litt vel langt. Må prøve å fatte meg i korthet.)

Neste bok er Passing av Nella Larsen. Dette er den eldste boka jeg har på pensumlista i Multicultural American Literature, den er fra 1929. Nella Larsen tilhørte The Harlem Renaissance-bevegelsen i 1920-åra, men skrev bare to romaner, før hun ble anklaget for (ganske opplagt) plagiat for sin tredje bok, ble skilt tror jeg, og flyttet til Chicago hvor hun levde anonymt som sykepleier eller noe sånt til hun døde. Passing er den mest kjente av de to bøkene, og er relativt kort. Passing referer her (hovedsakelig) til racial passing, et fenomen hvor "sorte" som var lyse nok (og sikkert smalneset nok og sånn) utga seg for å være hvite. Historien handler om Irene Redfield og Clare Kendry, barndomsvenninner som begge er lyse nok til å "pass", men som har tatt forskjellige livsvalg. Mens Irene lever som velstående svart i Harlem og bare pass'er når det passer henne (harrharr), har Clare ikke bare fullstendig antatt en hvit identitet - hun har også giftet seg med en rasist. De møtes etter mange år, og Clare gjenopptar kontakten med røttene. Det irriterer Irene, men samtidig har Clare en sterk effekt på Irene på andre måter - boka har også blitt analysert til å ha ganske sterke undertoner om forbudt, lesbisk begjær.

Passing var digg, syntes jeg. Veldig lettlest til å være fra begynnelsen av 1900-tallet, siden mange andre bøker fra den perioden som ender opp på diverse pensumlister har det med å være litt mer eksperimentelle og dermed tunge å lese. Rett og slett en "good read", og veldig tankevekkende. Det er nesten uendelige tolkningsmuligheter her - perfekt som pensum i et litteraturfag, med andre ord.

Den andre boka på pensumlista som tar for seg African American-aspektet ved Multiculturalism i USA er Kindred av Octavia E. Butler. Det er også den nest eldste, fra 1979. Den er en slags science fiction-fortelling om en svart dame med en hvit samboer i California i 1976 som plutselig svimler og våkner i sørstatene i... tja, i gamledager mens de hadde slaver, i hvert fall. Og så må hun redde en gutt fra å drukne, og litt etter er hun tilbake i sin egen tid igjen. I løpet av de neste dagene skjer dette flere ganger mens gutten blir eldre, og oppholdene blir lengre og lengre, mens hun som svart og papirløs naturligvis ses på som slave.

Det høres ganske søkt ut, men dette er på ingen måte en fantasy-bok, selv om den har et fantasy-aspekt. Den er relativt fantastisk, og er en kjempebok i forhold til å få innblikk i slaveriet og hvor umulig og fastlåst situasjonen var.

Indian Killer av Sherman Alexie er den lengste av januars bøker. Egentlig er den på en måte en slags krim, eller i alle fall er den formet som en krim - inkludert coveret. Men samtidig er det ikke en typisk krim, og handler minst like mye om problemene for indianere i dagens USA - og ikke minst problemene for folk som må forholde seg til dem. Boken har mange sammenvevde... hva heter det? Storylines, liksom... Men mye av boken er linket til storylinen om John Smith, en ung indianermann (oh the irony) som ble adoptert av et hvitt ektepar, og ikke vet hvilken stamme han hører til. Han er også en... tja, en enkel sjel. Og forvirret. Men akkurat det siste er for så vidt et stikkord for en god del av karakterene i boken.

Jeg syntes boka var ganske tung å lese. Den ble litt langdryg, ikke minst fordi den hopper ekstremt mye mellom å følge de forskjellige karakterene. Og så syntes jeg det var litt rart hvordan nærmest alle indianerne virker enten litt sprø eller sære eller overemosjonelle, og alle som kommer i kontakt med en indianer blir liksom smitta med noe av det samme. Ikke at det var uttalt, eller at det egentlig skulle virke sånn, men jeg følte det var slik, i alle fall. Mange av karakterene irriterte meg - men samtidig føler jeg at jeg har fått litt mer innsikt i situasjonen til en del indianere... Eller native americans, om du vil... i våre dager.

The Latehomecomer av Kao Kalia Yang var den beste boken jeg leste denne måneden. Den er et memoar, og er både gripende, inspirerende og utrolig lærerik. Kao Kalia Yang er fremdeles i 20-åra, og boka er bare et par år gammel, så det er veldig kult å ha så sykt ferskt pensum. Yang er Hmong, men det sier deg kanskje ikke så mye? Hmongfolket er en asiatisk folkegruppe som alltid har vært minoritet, og dermed blitt tvunget litt hit og dit. Blant annet i sør-Kina, men så ble de presset til Laos, hvor de bodde i drøyt hundre år - inntil de måtte flykte igjen. På åttitallet kom mange titalls Hmong-flyktninger til USA, blant annet Yang, som ble født i en flyktningleir i Thailand, og familien. Boka handler om hvordan foreldrene, farmora, onklene og tantene hennes måtte flykte gjennom jungelen i flere måneder, så bodde i flere år i flyktningeleire og så måtte skape seg et liv i Amerika, uten noen midler men med pågangsmot, nøysomhet, tålmodighet og familiesamhold. Den handler ikke minst om bestemora og hennes utrettelige kamp for å holde familien sammen selv om hun måtte ofre ting og tilpasse seg. Gjennom tilbakeblikk handler den også om hele familiehistorien deres. Og den handler om Hmongfolket, det usynlige folket som endelig får fortalt sin historie.

Jeg likte den veldig veldig godt. Den var herlig lettlest, og språket var... har vi egentlig et godt norsk ord for eloquent? Man kan jo ikke si veltalende om en bok? Uansett. Samtidig var det skrevet i en litt barnslig eller naiv stil, men uten at det ble kleint. Det passet bare veldig bra siden Yang var barn gjennom mesteparten av boka (og før det så hun ned på familien sin fra skyene, for der svever alle barn før de er født ifølge Hmongfolkets tradisjonelle tro), og derfor ser vi historien gjennom hennes unge øyne. Også: Imponerende debut av en ung forfatter. Kraftig anbefalt.

Siste pensumbok i Multicultural American Literature (seriøst, dette faget har tidenes pensumliste!) er Interpreter of Maladies av Jhumpa Lahiri. Det er en novellesamling, med ni (tror jeg det var) relativt lange noveller (ca 20 sider i gjennomsnitt). De henger ikke sammen, og handler om veldig mange forskjellige folk i forskjellige situasjoner, men linken er at de på ulike måter handler om indo-amerikanere (eller blir det folk fra Indonesia, det? Hva enn du kaller folk som bor i USA men enten har flyttet dit fra, eller har foreldre fra India).

Jeg likte (ikke overraskende) denne også. Det er det hovedsakelig tre grunner til: 1) Språket er kjempemessig, og Lahiri har tydeligvis en svær spennvidde. Språkbruken er variert og avstemt til hver novelle. 2) Det var veldig fine, vare beskrivelser av dagligliv og små øyeblikk. 3) Jeg likte hvordan hun ikke var så on-the-nose. Novellene er først og fremst god litteratur, som samtidig gir en åpning for å reflektere over viktige temaer.

SÅ! Siste bok nå. Etter å ha pløyd gjennom alle disse pensumbøkene innså jeg at jeg av alle ting kunne lese noe utenom pensum som koselektyre! Det har ikke skjedd på en stund. Så, fordi jeg jo har proklamert for all verden (i denne saken min på iTro, som også havnet i Utsyn og så i forkortet utgave på baksida av vår-(eller var det høst?)katalogen til Lunde Forlag og så attpåtil ble sitert i lederen til siste utgave av medlemsbladet til Lundes bokklubb, Perspektiv) at jeg har en regel om at hver tredje bok jeg leser skal være en kristen bok av ett eller annet slag, måtte jeg jo overholde det. Så etter seks bøker må jeg altså fikse tre kristne på rappen. Jeg rakk en av dem før måneden var omme:

Evangeliet gjenoppdaget - et liv under korset av Gene Edward Veith er en kort og enkel bok om luthersk kristendom, som kom på Lunde i fjor. Den er rett og slett ganske genial. Veith er en av de (få) kjente, og virkelig gode litterære stemmene blant amerikanske lutheranere, og han har et litt utypisk utgangspunkt: Etter å ha vokst opp i et sånn passe kristent amerikansk hjem (hvis jeg skjønte riktig), var han lenge søkende og har vært innom det meste av forskjellige kristne retninger og også en del andre ting før han til slutt oppdaget at han var blitt lutheraner. Himla greit. I denne boken tar han litt utgangspunkt i det, og forklarer hva som gjør det lutherske synet annerledes enn andre kristne retninger. Det er ikke en troslære, men likevel tar han for seg lutheranernes syn på Bibelen, på verden, på Guds to riker (åndelig og verdslig), på sakramentene, på lov vs evangelium, på kall, på åndelighet og på gjerninger på en veldig lettfattelig, god og tankevekkende måte. Jeg fikk faktisk en del aha-opplevelser, og spesielt hvordan han snakket om Guds kall syntes jeg var veldig bra. Han snakker om hvordan det faktisk er Gud som kaller folk til alle slags oppgaver gjennom å gi dem evner, interesser og muligheter og slik ordner verden til et fungerende samfunn - alt fra prester og misjonærer til en hindu som er trafikkpoliti i New Delhi, liksom. Kul tanke.

To minus ved boka: Selv om den er lettlest, er språket litt tørt og... ikke akademisk, akkurat, men kjedelig. Det er enkelt, "folkelig" og liketil, men det tar ikke av, da. Men det kan vel like godt være oversetterens feil, for så vidt. Og så skriver Veith veldig ut fra et amerikansk luthersk ståsted, som er mer preget av høykirkelighet enn i Norge. Der foregår jo alt i kirka, de har jo ikke noen bedehusbevegelse og lekmannslavkirkelighet. Så han tar utgangspunkt i at lutheranerne legger mer vekt på liturgi og ser verdien i det enn i mange andre kirkesamfunn. Det blir litt fremmed og stivt i forhold til norske forhold. Men man kan jo bare se på som en øvelse i å kontekstualisere og projisere inn i vår situasjon...Eller'no. Øh. Jah. Uansett, en kjempebra bok, bevisstgjørende, en slags tankevekker.

WOW. Dette ble laaangt. Jeg kan virkelig ikke å fatte meg i korthet...

Shiiiiiiiiit HVA har Ranveig pådratt seg i løpet av natta??????!!!!!!!!!

(IKKE min skyld! Lover.)

Wash me tender wash me true

Så.
Den siste måneden har vi ikke hatt vaskemaskin. Eller, det vil si, vi har hatt en, men den har vært død som ei sild. I løpet av denne måneden har jeg lånt naboens én gang fordi jeg gikk tom for...øh, sokker. Ellers har jeg klart meg utmerket og knapt merket at det har minket i klesskapet. Mystisk. Det sier enten noe om meg eller om klesskapet mitt.

UANSETT.

Se for en VAKKER doning noen hyggelige folk fra Expert leverte på døra i fjerde etasje i dag tidlig! Og tok med seg den gamle i samme slengen. Sweeeeeeetness her skal det vaskes!