I går tidlig ringte pappa meg og fortalte meg at Bestefar var død.
Det kom ikke som et sjokk, og på en måte nesten som en lettelse. Han har vært syk lenge, hadde det veldig vondt på slutten, og i hele går gikk jeg egentlig bare og kjente på en knute i magen. Jeg visste jo at med mindre det skjedde et mirakel ville nyheten snart komme. Og nå kan han endelig hvile.
Bestefar var ingen stor evangelist. Ingen spesielt brennende bedehusmann på noen måte. Vi snakket ikke om sånne ting, vi to. Han var en robust, stor og sterk sjømann, og bortsett fra en og annen julaften i kirka, og noen julemesser, misjonsfester og basarer som farmor ville på, var han sjelden å finne i denslags sammenhenger. Men likevel er jeg trygg på at han har det bra. Han var ganske rolig selv nå på slutten. Han hadde fremdeles barnetroen, fortalte han til pappa for et par uker siden.
"Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø," sier Jesus i Johannes 11,26. Tro er et enkelt konsept. En lite komplisert greie. Det har ingenting med å delta i diskusjoner om kirketilhørighet eller dåpssyn å gjøre, det handler bare om å velge ja eller nei. Bestefar valgte ja som barn. Kanskje tenkte han ikke så mye mer på det etter at han ble voksen, men når spørsmålet igjen ble aktuelt for ham nå den siste tiden, fant han tydeligvis roen i at han fremdeles var enig i valget sitt. Så nå har jeg en mistanke om at Bestefar sitter og pludrer med oldemor - eller sannsynligvis hører på at hun prater, og bidrar med en og annen latter innimellom. Og har det bedre enn noensinne mens han venter på oss andre.
Jeg og Alise har vært ufattelig heldige med Bestefaren vår. Ektemannen til farmor. En av pappas beste venner. Vår Bestefar. Han som gjorde mer enn han sa. Som vi kjente godt nok til at det ikke trengtes så mange ord. Han som alltid vitset småertende uten at det gjorde noe, og som kjørte oss både til og fra skolen og andre steder når som helst på alle tider av døgnet. Og nesten ga oss dårlig samvittighet for at vi følte at vi maste så mye om kjøring. I teorien var vi ikke engang i slekt, men i praksis var han en av de største, viktigste og beste delene av vår aller nærmeste familie. Av vår oppvekst. Han var kjærlighet i praksis.
Vi var ikke knytta sammen i blodårene, vi to og han. Det var ikke blodsbånd som bandt oss til hverandre. Det var hjertebånd. Og hva er blodet verdt uten et bankende hjerte? Han var den store røde sløyfa på oppveksten vår, og det er en gave som jeg vil ha med meg hele livet.
Tusen takk, Bestefar. Takk for deg. Takk for oss. Og ikke minst: Takk for at du lærte meg den uvurderlige kunnskapen om at Kefir egentlig heter Skjør. Spesielt når det står Surmelk på kartongen...
(Jeg skulle egentlig hatt et bilde av Bestefar her. Men så hadde jeg visst bare et par stykker av bakhodet hans tilgjengelig. Bare se for deg den sterkeste, snilleste og mest betryggende upretensiøse mannen du noensinne har sett. Det er Bestefaren min. Og jeg er jammen stolt av å ha fått kalle ham nettopp det.)