Jeg har plutselig tatt en jafs av kinokvota mi denne høsten. Ikke at jeg egentlig har noen kinokvote, men om jeg hadde hatt en, hadde jeg svært sjelden stått i fare for å fylle den opp. Jeg går liksom ikke for mye på kino. Men i går og på søndag var jeg altså. Og begge filmene kan anbefales, så herved vil jeg gjerne anbefale dem.
Søndag var vi en gjeng som så UP. Det vil si, på norsk heter den vel strengt tatt Se opp, men vi så den med engelsk tale, og, som det etterhvert ble påpekt av min sidemann, uten norsk tekst. Jaja, det var bare fint.
Vi så den i 3D (med sånne fancy briller), og jeg må virkelig si at det er så flotterskapotters med denne nye 3D-trenden der cluet ikke er å få ting til å sveve i rommet og gi deg følelsen av at du blir blåst over ende, men mer at du ser tingene foran deg, som gjennom et vindu heller enn på en flat skjerm. Det blir liksom ikke så overpretensiøst, og da funker jo filmen fint i 2D også. Herlich. Så UP er anbefalt. Moro, søt, flott og meningsfull, og ikke minst: Kred til Pixar for å tørre å snakke om døden og, eh, ufruktbarhet, i en full-scale Hollywood-blockbuster-animasjons-familiefilm.
I går var jeg så på utflukt med ekteparet Wold og så Aruitemo aruitemo, eller Still Walking, om du vil.
Som du kanskje allerede har tippet er det en japansk film, egentlig fra i fjor, om jeg ikke tar feil, og den var UH-MAZING, som amerikanerne ville sagt. (Skjønt, de fleste amerikanere har nok ikke tålmodighet til å sette pris på denne filmen.) Den handler om en storfamilie, to søsken med sine respektive familier, som samles hjemme hos foreldrene på årsdagen til eldstebroren, som de gjør hvert år. Det er jo litt begrenset hvor mye som kan skje på et døgn i en vanlig familie, og her er verken stor dramatikk eller alt-ordner-seg-løsninger. Filmen handler for så vidt ikke om så mye, egentlig, men samtidig handler den om livet. Om det å leve, å være i bevegelse der ingenting er helt problemfritt og ting ikke alltid blir perfekt over natta, eller kanskje aldri, men man vokser, litt etter litt. Og kanskje bittelitt i løpet av et døgn. Den er, kort sagt, fin.
Sitter og skriver en sak om lykke til mitt kjære iTro. Og så kom jeg til å tenke på en ting. Visste du at det alltid hjelper å smile? Selv om du er i et fullstendig rævva humør, vil du alltid bli i bedre humør av å smile. Det har utvilsomt en eller annen biologisk begrunnelse, men resultatet er uansett at du faktisk blir blidere, føler deg bedre og klarer å se lysere på ting. SMART, MAN!
Det er så merkelig at den fyren der ikke skal ha noen sjel, for han hadde MYE mer personlighet enn svært mange jeg kjenner... Han var som en lillebror, rett og slett, og har hørt mer om meg og mitt liv enn noen andre. Jeg og Birk ble mer og mer lik ettersom årene gikk (heh) og det blir helt latterlig rart å komme hjem til et hus uten ham nå på torsdag. Men men, nå kan han endelig sove så mye han vil.
Jeg vil anta at han eide en stor bit av alle mine leseres hjerter, akkurat som han eide HELE mitt?? Så klart. Så derfor, ta til dere av hans herlighet, og husk ham med glede og hjertens fryd:
Så. Jeg har fremdeles øyebetennelse, men den kommer seg. Og ikke minst: Jeg har for mye å si til å la en liten betennelse hindre meg lenger. Så here goes.
Noe av det viktigste som har skjedd i sommer (bortsett fra, dere vet, et og annet bryllup, forlovelse, GF og denslags livsviktige evenementer) er dette:
Jamie Cullum på utescena på Romsdalsmuseet, Moldejazz 2009. HOLY BRAZILIAN det var ok+. Nå har jeg jo sett Jamie Cullum en gang før, og til dels må det sies at det var egentlig enda bedre da - bortsett fra en liten ting som jeg vil komme tilbake til om litt. Men først litt mer om konserten (og folkens, nyt disse fortreffelige mobilkamerabildene fra min ikke helt splitter nye telefon...).
Konserten var rett og slett en dobbeltkonsert. Istedenfor oppvarmer, var det først en full konsert med soulkongen Raphael Saadiq. Jeg har faktisk hørt om han, har til og med den nyeste plata hans som jeg fikk til bursdagen min (hjartans takk, Ole Bjarne), og må si at det var absolutt en god konsert. Her er fyren (han lille i beige):
Men det desiderte høydepunktet med mr. Saadiq var så definitivt IKKE mr Saadiq himself, det var derimot en av koristene! For Saadiq delte nemlig gladelig rampelyset med de andre han hadde med seg på scena, og da fikk vi stifte nærmere bekjentskap med den lille skapningen du ser til høyre på bildet over. Det var denne dama:
Hun der var noe av det FIERCESTE jeg har sett i mitt liv. Bittelita, iført en åletrang smoking, med den råeste frisyra, de RÅESTE bevegelsene, og verdens STØRSTE munn. Hun sang dritta bra, men minst like viktig var det at den bittelille kroppen inneholdt så sprengmye attitude, black power og... vent jeg må si det en gang til: ROYAL ASS SOUL ATTITUDE!!!!! at jeg ble helt matt.
Uh-mazing liten sak.
Men så kom regnet, mot slutten av Saadiqs konsert. Noe som i og for seg var bra, for da reiste folk seg og det ble litt mer liv i hele publikum, ikke bare de 200-ish som sto foran scenekanten. Og dessuten fikk vi da anledning til å ta i bruk våre aldeles helråe regnponchoer som vi hadde kjøpt inn for anledningen siden vi var så fremsynte og visste nøyaktig når regnet skulle komme (kl 5, som det gjorde). Og MAN som man føler seg skikkelig festivalete når man har på seg regnponcho. Gøy, ass.
Forøvrig passer det da godt å presentere hvem "vi" er:
Festivalens desidert råeste trekløver: Hanna "Konsertjomfruen fra havet" Elise, Marianne Den Rutinerte og Narve Må-På-Do. Som ble ENDA råere da vi fikk på oss ponchoene (hald dykk fast for en fierceness dere sent vil glemme):
Vi så også en del til disse to:
Bare at som oftest så de mer sånn ut:
SA: "Ka, bilde av me? Vent, e må bare deilige me til litt... Vent...(............) E e jo alltid(.....) deilig, stemme d...."
H: "ÅH! VENT!!! EG MÅ BACCHHGGGA POSISJONECCHHGGGGA KINNÅ MINE LITT SÅ EG SECCHHGGGG UT SOM NÅCCHHGGG SVEIN ACCHHGGGIIIIILD HACCHHGGG VAKUUM-KYSSA MEG!!!!"
(CCHHGGG <---skarre-R)
Jaddamm... Så uansett da, så... Etter en drøy halvtime pause eller noe i den duren kom endelig Jamie Cullum på scena. Og for en FRYD!! Den mannen kan underholdning til fingerspissene. Han begynte alene på scena med flygelet...:
...På en av sine velkjente sanger, husker ikke helt hvilken, mulig det var hans versjon av "Singin' in the rain" (passende nok), og gled så over i Rihannas "Umbrella", til latter og jubel fra publikum. Og VIPS så sluttet det å regne. YAY! Resten av kvelden var en fest. Han sang, spilte, showet, og vi hoppet, danset og sang. Gøy å vite at fyren aldri går på scena med spilleliste, og så observere at han diskuterer med bandet hva de skal spille som neste sang mens de jammer i vei.
Visste du forresten at Jamie har vært loungepianist på cruisebåter langs norskekysten (jeg antar han kanskje mente Hurtigruten)? Eller at han er forlova med en norskættet supermodell/forfatter? Jeps, Jamie er sammen med Sophie Dahl, barnebarnet til Roald Dahl, som er 180 cm høy. Og hvor høy lav er Jamie? 164 cm, ca! Det er det kuuuleste. Og de er så forelska så, han sang en sang han har skrevet til henne, som visstnok er den første kjærlighetssangen han har skrevet uten vitser. (Alt dette visste jeg selvfølgelig fra før fordi jeg er rar og har en hang til merkelige detaljer og kjendiser, han fortalte ikke alt det her fra scena (bortsett fra cruise-jobbingen, da).)
Men tilbake til høyden. For han er VIRKELIG lav. Og bitteliten. Som han sa: "Jeg vet jeg har en kropp som en 12-åring, men jeg fyller 30 om en måned". Jeg visste jo at han var liten, men nå kan jeg bekrefte det enda mer enn før. Hvorfor? FORDI JEG HAR SETT HAM PÅ NÆRT HOLD!! På under en meters hold, faktisk. For mot slutten av konserten bestemte Jamie seg for å ta med seg blåserne sine på en liten spasertur rundt i publikum. Og heihei, plutselig stopper han opp. Rett bak MEG. Det danner seg en sirkel rundt ham, hvor jeg står helt i bunnen av sirkelen med ryggen til scena, og får en jamsession med ham og bandet vendt rett mot meg - rett FORAN NESA på meg. Heihei, Jamie & co, liksom:
Jeg måtte jo i løpet av konserten ta et typisk Narve-bilde, fordi Hanne & Svein Arild krevde det. Du vet, det kjente med åpen, begeistra munn. Og jeg kan ikke tenke meg et bedre øyeblikk å servere dere det bildet, for det uttrykker bedre enn noe annet hvor fantastisk ultradigg dette her var:
Og bare for å gni det litt ekstra inn, la meg avslutte med en liten smakebit, talentfullt mobilfilmet av Marianne:
Ingenting er bedre etter en fulldags kakeorgie og et døgns festivitas enn å bruke søndagen til å finne roen og komme seg med en kopp te og en god bok på terrassen i perfekt svalende behagelig-sommertemperatur-etter-to-ukers-tropevær 20 grader.
Etter et par timers litterær frokost bruker man et par timer på patriotisk middag, nærmere bestemt Norges beste (og så å si eneste akseptable) fish&chips fra Brokiosken ved Hellebroa:
