Fisk i senga

Folkens, jeg har hatt en fisk i senga.

Rettere sagt en ovnsstekt laks på en seng av smørstekte rosenkål.

Den ga meg saltvann i munnen. HAHAHAHA.

Ta deg ei bolle

Stage: Gastro delikatessesjappe

Sceneanvisninger: Helten, vakker, frisk og staut, vandrer bekymringsløst og smørblidt inn døra en strålende høstmorgen, med sekk på ryggen og glød i kinnene. Sola skinner i øynene hans, og hele kroppen dras fremover av lukta av nysteikte boller, "byens beste" som de reklamerer med. En fancy hipsterdude i hvite bakerklær med svarte plastdobber i ørene og bukkeskjegg (ikke i ørene) hilser sjarmerende og spør hva det skal være.

Helten (la oss kalle ham Narve): Heiheihei, jeg skal ha tre av de der. (Peker på bollene)

Hipsterbaker: Jahah! Det skal bli! Rosiner eller hvete?

Helten: ....... *blunk*

Hipbak: ...

H: *blunk* *blunk*

Hb: *BLUNK???*

H: Jaaa.... Så.... Er det liksom ikke hvete i de rosinbollene da, altså?

Hb: ... *blunketiblunk*

H: .........

Hb: *blunketitten* ...Eh, jooo'a...

Scene ut.

Opphav

I går var det farsdag. Og jammen bør den feires, for jeg har en fantastisk far. Men han fikk ikke noen gave, for han har allerede noe av det desidert flotteste som er å oppdrive, nemlig denne dama (altså femininumet til høyre for meg):

Og i den anledning: Mamsen har BURSDAG I DAG!!!!! Det innebærer lokal helligdag her i strøket, så flagget til topps, lysa tennes, sangen runger og jubelen tordner:

HURRA

HURRA

HURRA

!!!!!!!!!!!!

Gratulasjoner i bøtter og spann overbringes herved fra din førstefødte sønn. Og tonnevis med lykkeønskninger og alt det der.

Hvem skulle trodd...

...at JEG kunne bli fanatiker?

Jojo, greit nok. De fleste, egentlig, om de aller fleste interesseområder.

Men FOTBALL???!!??!!!! Nei.

Og likevel:

ÅRRE HEITE FYTTI FEITE FLYNDRE!!!!!!! Det var en syyyyyk, syyyyyk syyyyyyyyyyyyyk SYYYYYYYYYYYYYYK opplevelse. Og jeg var ikke på stadion engang! Men for en STEMNING det var i den stua. Jeg hadde vondt i magen av nerver på slutten.

AaFK, elskede AaFK: Takk. Og GRATULERER, verden. En ny stor fotballby er født.

Som Esten O. Sæther sier på dagbladet.no:

"...DENNE gangen endte det med at han også løftet fram en ny norsk fotballby.

Ålesunds suksess er et svært interessant kapittel i nyere norsk fotballhistorie fordi dette er den første byen som har klart å lage en stabil supporterkultur tilsynelatende uavhengig av sportslige resultater. Det er liten logisk sammenheng mellom de unike tilskuertallene på Color Line Stadion og den fotballen eller de resultatene som Aalesund har prestert. Heller ikke i årets seriespill under den samme Kjetil Rekdal.

Fotball i byen er blitt noe udefinerbart mer enn det som blir tilbudt ute på banen, og dette ekstra er sporten helt avhengig av for å komme igjennom det økonomiske mørket som har lagt seg over de norske eliteklubbene.

AALESUND FK bader derimot i det oransje lyset."

BABY, that light will take us up, up UP and BEYOND!!!! Prepare yourself, world, 'cause you're about to be orangified.

Kva katta drog inn...

Eg er glad:

Tilsynelatande så glad at eg skriv nynorsk. For sjå kva som kom på besøk og okkuperte den oppblåsbare dobbeltsenga på stua i helga:

Herr og fru Aarskog! Pene som få.

Øh, oppskrift på, øh, middag

Øh, du trenger dette:

Og, øh to av disse, som jeg glemte da jeg tok bildene:

Med en fiffig liten listefunksjon kan jeg systematisere dette sådan:

• 4 middels store poteter
• 1 purreløk
• 1/2 liten kålrot
• 1 persillerot
• 1 sellerirot
• 1 boks kikerter
• 2 middels gulrøtter
• 5 grønnsaksbuljongterninger (avhengig av mengden vann, vel å merke)
• Krydder etter ønske

(HÅH, mye røtter her, ser jeg...) Og, øh, så må du koke opp ca 2,5 liter vann og slenge i 5 terninger grønnsaksbuljong. Og så skreller du sakene&tingene, og kutter dem opp i passe terningaktige fasonger. Sådan:

Nydelig håndarbeid, ja! Fytti. Og så, øh, putter du sakene&tingene i gryta. I min o store klokskap har jeg beundringsverdig nok resonnert meg frem til at potetene bør i først, og så etter, øh, 10ish minutter, kanskje, slenger du i kålroten, og deretter de andre litt etter hvert. Og etter en liten halvtime med arbeid sammenlagt er herligheten ferdig.

Serveres med ferskt brød og, øh, kanskje litt smør på? Øh, brødet, altså. TADAM:

Nam nammesen!

Sjååååå!!

Jeg har fått 23 år, 6 mnd og 11 dagers-gave! (De 11 dagene var da den ble pakket og sendt, riktignok, så det er noen flere nå.) Den ble meg til del takket være den superbe DORIS ULTRA (sjekk den ultrasupre bloggen hennes, forresten).

TUSEN TAKK.

(Og om noen lurer på hva det der er for noe, nøyaktig, så er det tegneserien Gustav og Gustav i ei bok, som framsida slår fast. Den er laga av denne karen.)

To filmer på rappen

Jeg har plutselig tatt en jafs av kinokvota mi denne høsten. Ikke at jeg egentlig har noen kinokvote, men om jeg hadde hatt en, hadde jeg svært sjelden stått i fare for å fylle den opp. Jeg går liksom ikke for mye på kino. Men i går og på søndag var jeg altså. Og begge filmene kan anbefales, så herved vil jeg gjerne anbefale dem.

Søndag var vi en gjeng som så UP. Det vil si, på norsk heter den vel strengt tatt Se opp, men vi så den med engelsk tale, og, som det etterhvert ble påpekt av min sidemann, uten norsk tekst. Jaja, det var bare fint.

Vi så den i 3D (med sånne fancy briller), og jeg må virkelig si at det er så flotterskapotters med denne nye 3D-trenden der cluet ikke er å få ting til å sveve i rommet og gi deg følelsen av at du blir blåst over ende, men mer at du ser tingene foran deg, som gjennom et vindu heller enn på en flat skjerm. Det blir liksom ikke så overpretensiøst, og da funker jo filmen fint i 2D også. Herlich. Så UP er anbefalt. Moro, søt, flott og meningsfull, og ikke minst: Kred til Pixar for å tørre å snakke om døden og, eh, ufruktbarhet, i en full-scale Hollywood-blockbuster-animasjons-familiefilm.

I går var jeg så på utflukt med ekteparet Wold og så Aruitemo aruitemo, eller Still Walking, om du vil.

Som du kanskje allerede har tippet er det en japansk film, egentlig fra i fjor, om jeg ikke tar feil, og den var UH-MAZING, som amerikanerne ville sagt. (Skjønt, de fleste amerikanere har nok ikke tålmodighet til å sette pris på denne filmen.) Den handler om en storfamilie, to søsken med sine respektive familier, som samles hjemme hos foreldrene på årsdagen til eldstebroren, som de gjør hvert år. Det er jo litt begrenset hvor mye som kan skje på et døgn i en vanlig familie, og her er verken stor dramatikk eller alt-ordner-seg-løsninger. Filmen handler for så vidt ikke om så mye, egentlig, men samtidig handler den om livet. Om det å leve, å være i bevegelse der ingenting er helt problemfritt og ting ikke alltid blir perfekt over natta, eller kanskje aldri, men man vokser, litt etter litt. Og kanskje bittelitt i løpet av et døgn. Den er, kort sagt, fin.

Finfin.

(Bilder&video: Filmweb.no)

IIIIIIIIhhhhh!!!!!!

THIS, mah babiez, is a PERFECT GRANDIOSA!!!!!:

So whatz, tenker du kanskje? KJÆRE DYKK, jeg er relativt talentfull (om ikke altfor erfaren) på kjøkkenet. Jeg kan bake, jeg kan steke, jeg kan koke. Jeg kan lage fortreffelige pizzaer, for så vidt.

MEN.

Jeg har ALDRI vært i stand til å steke en grandiosa skikkelig. Det enkleste, simpleste kjøkkeneventyr i verden. Det alle og enhver klarer. Det har jeg aldri klart. De har alltid blitt enten sortsvidd eller bløtere enn undertegnedes vitser.

INNTIL I DAG!!!!!

Ah, for en tilfredstillende følelse this is. Holy Hamburg, lizzm.

SMIL!

Sitter og skriver en sak om lykke til mitt kjære iTro. Og så kom jeg til å tenke på en ting. Visste du at det alltid hjelper å smile? Selv om du er i et fullstendig rævva humør, vil du alltid bli i bedre humør av å smile. Det har utvilsomt en eller annen biologisk begrunnelse, men resultatet er uansett at du faktisk blir blidere, føler deg bedre og klarer å se lysere på ting. SMART, MAN!

Regardless, jeg ønsker meg en sånn til jul: